Det perfekte rockalbumet: eposet

En viktig del av rockens låttyper er eposet; det storslåtte verket som kan heve hele album til noe tidløst. Det skjer dog ofte at band biter over for mye på dette punktet – de fleste makter ikke å levere kvalitet på låter lenger enn fem minutter – det skal tross alt være interessant for lytteren å låne øre til låta over lang tid. Men, noen makter å holde på oppmerksomheten over lang tid; fra titalls minutter til timeslange ett-spors album.

I forbindelse med promoteringa av Timothy’s Monster utbasunerte Bent Sæther i Motorpsycho, «når man kan plassere et 17 minutter langt spor først på plata, så gjør man det». Riktig nok mente han den andre disken på Timothy’s Monsters utgivelse på CD, men 17 minutter er likevel imponerende langt – selv til Motorpsycho å være. Opprinnelig skulle ikke låta vært med på skiva, men etter at bandet hadde spilt den varm og lang på en europeisk turné måtte den med. Særlig gjaldt dette etter at Snah hadde oppdaget monsterriffet som er fundamentet for låta. The Wheel ble et heftig møte når jeg hørte den for første gang – plassert først på disk 2 på CD-utgaven av Timothy’s Monster og på den andre av de tre skivene vinylutgaven består av – og passer perfekt sammen med like episke The Golden Core som motvekt til platas lettere spor.

Hvordan kan man toppe et så langt spor? Vel, amerikanske Sleep tok den helt ut med sitt ikoniske album Dopesmoker. Denne har blitt gitt ut i flere versjoner som Dopesmoker – senest i tilnærmet perfekt stand på etiketten Southern Lord – og som albumet Jerusalem. Dette var et timeslangt epos om vandringen til folket «Weedians» og var nok perfekt tilpasset røykevanene til sløye rockere på begge sider av Atlanteren.

Man skulle tro at ei låt på en time skulle slite ut sine lyttere, men det er langt fra tilfelle. Dog trenger man god tid da bandet bruker lang tid på å nå frem til slutten av sin reise. Matt Pike lager strålende riff på toppen av et fundament spilt frem fra bassen til Al Cisneros og trommesettet til Chris Haikus i tilsynelatende endeløse sirkler. Mange forventet nok at bandet skulle følge opp klassikeren Sleep’s Holy Mountain, men de ryggen til alle forventninger og skapte ei skive så kontreversiell at den ikke ble sluppet før nesten ti år etter den var spilt inn.

De er forståelig at man føler avstand til dette eposet da det brøt alle regler som gjaldt i heavy metal på de tidspunkt. Bandets samtidige, bl.a. Monster Magnet og Kyuss, skrev geniale og umiddelbare klassikere, mens Sleep krever tålmodighet av sine lyttere. Når man lar seg overmanne av dette mesterverket blir man lamslått av skrekkblandet fryd, men det er nok ikke anbefalt å prøve seg på et slikt album hvis man vil leve herrens glade dager i sus og dus (selv om Dopesmoker nå står fastmeislet i historiebøkene som en av de virkelig store skivene i doom metal).

Det finnes flere låter å levere episke album på; en del band har forsøkt seg på konseptalbum og røde tråder som trekkes gjennom hele albumet. Åttitallsrockerne Queensryche lyktes ganske bra med sitt Operation: Mindcrime, mens The Who og Drive-by Truckers henholdsvis leverte rockoperaene Tommy.og Southern Rock Opera(!). Men, mitt eksempel er det italienske bandet Ufomammut som hadde levert det storslåtte albumet Eve i 2010 – et album tuftet på Sleeps Dopesmoker. Hvordan kunne de toppe dette? Svaret har tydeligvis vært å gjøre ting enda større enn noensinne tidligere. I år har de dermed utgitt Oro som består av to selvstendige deler – Opus Primum og Opus Alter – som ble utgitt med et halv års mellomrom. Det episke og monumentale verket åpner stille og nærmest rockløst, men blir raskt suggererende og overveldende.

Å dele opp albumet i to deler og deretter utgi disse med et halvt års mellomrom kan være avslørende. Tematikk på det første albumet kan gjøre oppfølgeren anonym og ladet med blanke skudd. Et slikt eksempel kan være Earths doble utgivelse Angels Of Darkness, Demons Of Light der tematikken var en viktig del av begge delene av eposet. Den andre delen mistet dermed mye av overraskelsesmomentet sitt og tapte grunn for lytterne.

Ufomammut klarer å unngå dette ved å la intensiteten eskalere fra nær hypnotisk søvnig elektronika på opusets første spor til rullende rifforama i det opuset forlater lytteren to timer senere. Oro er en berg-og-dalbane som tar det meste av det beste innover seg; være seg nær lydløs ydmykhet eller massiv monoton doomrock.

Så; hva er svaret denne gangen? Vel, episke spor gir ofte en fin balanse til et album, men det kan være greit å kjenne sin begrensning.