Hverdagshelten: Mannen i gata

Hvem er du? Hva får deg til å gå inn på et lite musikksted på det enorme internettet for å lese om et obskurt band eller en konsert du gikk på for noen dager siden? Hva er det som får mennesker som deg og meg til å tråle platebutikkenes hyller etter nypressingene av Aunt Marys skiver, bestille pre-order fra et lite plateselskap i Sverige for å få ett eks av hundre limiterte LPer i rød/gul splatter eller stå i kø en time for å komme fremst foran scenen på en for lengst utsolgt konsert i kjelleren på Revolver?

Du vet selv best hvem du er – men du vet kanskje ikke hvem som står ved siden av deg i salen på Blå, kommer inn på platebutikken Big Dipper når du er der eller smiler like fårete som deg i det han får en limitert LP i postkassa rett fra et lite plateselskap i Tyskland? Denne artikkelen skal se nærmere på noen av oss for å gi oss et lite innblikk i den første hverdagshelten: «mannen i gata».

For hva er vel norsk musikk uten oss? Vi kjøper LPene, strømmer låtene, leser musikkbladene, går på konsertene, har på oss bandskjortene og rent ut puster musikk. Vi er sekstenåringer som oppdager Nirvanas Nevermind på for første gang og som nervøst tripper inn i gamle menns platebutikker med stjerner i øynene, forretningsmenn i dress som kler på oss bandskjorta så raskt vi kommer hjem og slenger på Led Zeppelin på stereoanlegget og husmødre med en nyfunnen lidenskap for mørkstemte singer/songwriters. Vi er fålket.

Så hva betyr musikk for oss? Vel, saksbehandleren Kai (61) fra Oslo defineres gjerne som musikkjunkie og ser på musikk som noe av det viktigste i livet, mens Gry (43) driver økologisk jordbruk i Trøndelagsdistriktet og mener musikk betyr alt, «en dag uten musikk er en dårlig dag«. Stig (42) er fagforeningsmann og byråkrat i distriktspolitikken og litt mer forsiktig når han uttaler at selv om musikk ikke er alt, så betyr den veldig mye, «jeg hører gjerne musikk ”hele døgnet”, når jeg kjører bil, når jeg vasker opp […] når jeg leser, når jeg jobber, når jeg går tur, når jeg sykler, når jeg skal legge meg.» Det er vel kanskje nettopp dette som er poenget med musikk – den favner om hele livet vårt, være seg det er hverdagslige minutter på vei til jobb, fine timer i festlig lag på lørdagskvelden eller i sjeledjupe dykk ned i eget liv natt til mandag.

Dette fordrer at musikken er til stede i livene våre på måter som er lett tilgjengelige og i formater som fungerer. Som forventet er saksbehandleren Kai ofte ved PCen og det er her han hører mye på musikk, mens LPene gjerne spares til kvelder han har stua for seg selv. De som kjenner Kai vet at han tråler verdensveven etter ny lyd og benytter som oftest resurser som f.eks. Youtube, Soundcloud og Bandcamp. Gry er derimot mer analogt innstilt og hjemme hos henne går det mest i LPer, mens det i bilen foretrekkes radio. Stig faller midt mellom de to stolene og synes det hele er situasjonsavhengig, «i bilen er det enten cd’er eller offline Wimp eller Spotify som gjelder […]. Streamingtjenester dominerer også på kontoret, godt hjulpet av NRKs P13, mens det på hjemmefronten er andre regler, «enten vinylplater eller Spotify/Wimp. Alt ettersom hva jeg ønsker å høre på, har jeg plata blir det platespeller’n».  Det som kommer tydelig frem her er at CDens endelikt er definitivt kommet – hvis du var usikker på det – og nå har den lille, blanke disken overtatt periferiposisjonen kassetten hadde på begynnelsen av nittitallet. Da er det ironisk at kassetten fremdeles er et hoveformat på den internasjonale arenaen. Verden er kanskje ikke like digital og oversiktlig som internettrevolusjonen på slutten av nittitallet ville ha oss til å tro?

En ting som dog binder de tre musikkelskerne sammen er deres lidenskap for konsertmørket. Kai kan være først ut, «Er på konserter rett som det er. Alt for ofte, mener kona». Han får sterkere musikkopplevelser på konserter enn hva han får på stereoanlegget eller PCen. Stig har på sin side hatt et solid comeback i konsertopplevelser det siste året. Han har forsåvidt alltid vært mye på konserter, men det siste året har vært en solid strøm av opplevelser, og han har allerede hatt Osloturer for Thåström, Mark Lanegan Band, Dropkick Murphys og Rival Sons, jeg har sett Christian Kjellvander i Göteborg, Thåström i Karlstad og Nick Cave i København. Stig bor tross alt en fin biltur utenfor Oslogryta, men klarer likevel titt og ofte ta turer innom mørket i konsertsalen. Det samme gjør Gry, på tross av at hun bor i trøndelagens distriktslandskap store deler av året. «Jeg er på konsert eller festivaler gjennom hele året» sier hun bombastisk og meddeler videre sin lidenskap for konsertopplevelsen, «en magisk konsert er gull verdt. Den gode følelsen sitter i kroppen i lang tid og minnene er med i hodet for alltid». Denne lidenskapen kjenner også Stig igjen og poengterer, «Det er jo nærheten til artisten som ikke kommer like godt fram gjennom anlegget, andre utgaver av låtene, å glede seg til å høre akkurat den låta, eller kanskje glede seg til å bli overraska over et låtvalg, stemningen […]». Dette er jo gode nyheter for band land og strand rundt. Turneer og konserter har jo gått fra å være verktøy for å promotere salg av et album til å bli primærgeskjeften som singler og album er ment å promotere (være seg det er på LP eller streamingtjenester). Dog presiserer vårt panel at en konsert også kan være dårlig – det nytter tross alt ikke bare å stille på scenen og slentre gjennom et sett – man må trollbinde lytteren.

Hvordan finner man frem til musikken da? Musikkelskere er ofte ikke tilfreds med å kun høre på de samme albumene igjen og igjen. Vel, som du kan lese i teksten ovenfor er Kai glad i de digitale ressursene ute på internett. Dette utømmelige lageret av lyd er en nærmest fascinerende kilde til god musikk, men det krever en viss fingerspitzgefühl da man må lete gjennom mye som tross alt ikke fascinerer. Stig på sin side er fast leser av magasiner som britiske Mojo og Uncut, mens han også benytter P13s spillelister for å få noen tips. Ellers er «related artists» i Spotify og WiMP ofte interessante, samt enkeltpersoner og nettsteder (som bl.a. Rockens Riddere). Gry benytter seg også av verdensveven for å finne nye band og kjøper gjerne platene sine direkte fra plateselskapene. Hun følger godt med på sosiale medier som Facebook, men har også lokale tipsere, «venner er også gode mentorer».  Dette er vel ikke overraskende – sett i lys av at det blir stadig færre platebutikker her til lands må mange finne alternative kilder for informasjon om ny musikk. Dog – selv om jeg har en stadig bedre forståelse av hvordan musikk kan lokaliseres på internett, er jeg fremdeles overbegeistret for den lokale platebutikken. Da mener jeg først og fremst ikke kjedefilialene som styres av maler og rutineskjema fra hovedkontoret, men de små, uavhengige butikkene hvor ildsjeler kjemper for den gode smak og hvor det er alltid er tid til en god samtale.

[Den neste artikkelen i denne serien vil fokusere på platebutikkens hverdagshelter – det er bare å følge med.]

Så – hva hører vårt panel fra gateplanet på i disse dager? Vel, Kai innrømmer at det ikke har blitt så mange platekjøp i det siste, men trekker likevel frem YOB‘s Clearing the Path to Ascend som ett av de viktigste kjøpene det siste året. Stig på sin side er akkurat inne i en liten 80-tallsretrobølge: Love & Rockets, New Order, Echo & The Bunnymen, Sisters of Mercy, Imperiet […]. Også litt americana: Jason Isbell, Sturgill Simpson, Ryan Adams. Gry trekker frem raskt frem hardrockere som Pilgrim, Sheavy, Trouble, Spirit Caravan, Spidergawd, Mos Generator, Wino og Reverend Bizarre samt låtskriveren Conny Ochs.

Når de blir spurt om hva som er deres favorittalbum gjennom tidene, kommer svarene like raskt. Gry er glassklar – «Pilgrims Misery Wizard«. Bandet har en helt særegen plass i hennes rockhjerte noe som også vises i at hun har vært på besøk hos bandet i Rhode Island(!). Stig på sin side måtte gå i tenkeboksen og ombestemme seg litegranne. Han har flere kandidater, men må velge ett og da «ryker Timothy’s Monster, Doolittle og Let Love In rett før målstreken. Der sniker Gene Clarks mesterverk No Other seg foran alt annet. Det er perfekt. Til alt. Høyt i bilen eller neddempa bak rødvinsmiddagen, No Other leverer».

Hvordan starter man en platesamling? Hva er den første gnisten som tenner en musikkelskers hjerte? Vel – det er nok like mange «første album kjøpt» som det nesten er musikkelskere, men en aspekt ved førstealbumet jeg er sikker på mange deler er spenningen av å holde sitt første kjøp i hendene, trykke ‘play’ og la den første lyden av musikk renne ut av høyttalerne. Kai mimrer seg tilbake til rockens glade sekstitall, «Første album var nok et av de tidlige Beatles-albumene på midten av 60-tallet. Husker ikke helt hvilket men var Beatles-fan den gangen». Gry drar tilbake til det glade åttitall og kanskje ikke overraskende ble hennes første album debuten Norske Jenter til The Kids i en av Trondhjems platebutikker hun ikke lenger husker navnet på. Stig har historikken i orden når han både nevner første kassett, LP og CD på rad og rekke: Kiss‘ Music From The Elder, Scorpions‘ Animal Magnetism og Pink Floyds Dark Side of the Moon. LPen kjøp er glemt av historiebøkene, men kassetten ble kjøpt i en butikk på Sand i Nord-Odal, mens CDen ble anskaffet hos Rolv Snare på Kongsvinger.

Vil musikkelskere være musikere – har man en hemmelig drøm om selv å være en av stjernene der oppe på scenehimmelen? Vel, kanskje ikke. Vårt panel er delt i spørsmålet. Kai og Gry har aldri hatt noen særlige aspirasjoner. «Jeg er en god lytter», sier Gry, mens Kai gjerne «spiller lufttrommer foran scenen». Stig kunne gjerne tenkt seg rollen til Josh Homme eller Phil Lynnott – dog helst før han vandret heden.

Jeg er i ferd med å gå tom fors spørsmål, men har lyst til å avslutte med å spørre panelet hva som er deres lyd på lørdagskvelden og søndagsmorgenen. Der er konsertglade Kai tydelig, «Lørdagskvelden er jeg som regel på konsert, så det blir sjelden spilt noen skiver da. Søndag morgen setter jeg på [internettradioen] Hand of Doom Radio på pc-en og får ofte lyst til å høre mer på noen av bandene som spilles der». Gry og Stig på sin side velger seg spesifikke album. I Trøndelag spilles franske Abrahmas album Through the Dusty Paths of Our Lives på kvelden, mens morgentimene får hjelp av Watching From A Distance av Warning. Stig lar Imperiet danse seg gjennom lørdagen med Live/Studio, mens han slår følge med Sällskapets Nowy Port på søndagen.

På tide å slå på stereoanlegget. På tide å stikke på konsert. På tide å kjøpe ei plate.
På tide med musikk!