Hverdagshelten: Platebutikken

Platebutikken; for mange eksisterer den ikke lenger. Noen har glemt hvilken lidenskapelig del av livet musikken var i ungdommen og har blitt overfalt av rutine og kjedsommelighet, mens andre har vokst opp i en æra hvor musikkens fysiske format nærmest ble utslettet. For disse menneskene er musikk kanskje en stor del av livet, men de finner livslyden sin på radio, iTunes eller Spotify. Det er selvsagt greit – man kjenner seg selv best og velger sitt eget soundtrack. Men, det er en hel verden der ute hvor lidenskapen flommer over og flirene sitter løst – nemlig i de små platebutikkene.

De store kjedene har glemt lidenskapen og gjemt fliret – dette er erstattet av profittjagets rutiner og profesjonalitetens regelsett. Jeg synes Platekompaniet faktisk var ufattelig mye bedre før når de lå bortgjemt i korridorene på Grønland T-banestasjon i Oslo og man følte fyren bak disken hadde peiling på skivene han hadde i hyllene sine. Nå er de ikke bedre enn en klesgrossist som skal bli kvitt partier med jakker raskest mulig. Nei – de platebutikkene jeg prater om er de du går forbi hvis du ikke ser deg litt om: de små, intime lokalene i bakgater og smug som strømmer over av lyd og lidenskap. Du har sikkert hørt om feienflotte Big Dipper og The Garden, jazzgleden til Bare Jazz og DYI-estetikken til Tiger og Neseblod. I denne artikkelen skal vi dykke litt dypere og hente frem et knippe med butikker du kanskje enda ikke har hørt om.

Katakomben – den nye gutten i gata

Katakomben ble nylig etablert i vår lille, store hovedstad. Det er et ganske modig trekk i en by som har gode platebutikker i alskens sjangre og i et marked som fremdeles er strengt nisjepreget. Vi tok en prat med Einar som var så vennlig og tok seg tid til å svare på noen av våre spørsmål. Butikken åpnet for få måneder siden – i tide til årets Infernofestival – og er byens yngste platebutikk. De er tydelig sultne på suksess, «Grunnen til at vi valgte å starte platebutikk var at vi så et behov for en butikk som selger ny ekstremmetall i Oslo. Vi har alle drevet nettbutikker i flere år og vi kjenner markedet. Vi følte at vi kunne nå flere med en fysisk butikk, og det virker som vi fikk rett».

Det de selv føler har vært utfordringen har vært selve idriftsettingen av butikken, «Vi bestemte oss tidlig for å gjøre det «skikkelig», altså få et organisasjonsnummer og drive rent og ryddig. Blir mye papirarbeid og ventetid i forbindelse med slikt, så det kan jo være litt utfordrende». Men, de hadde da litt flaks også, «Ellers lette vi en stund etter det rette lokalet, og overraskelsen var stor når vi fikk tilslag på Youngstorget. Det ligger jo midt i byen og lokalet var heller ikke dyrt i leie, så vi er litt fornøyd med det kan du si».

Å starte en platebutikk i et slikt nisjemarked krever lidenskap, men det skorter ikke på det i Katakomben, «inspirasjonen ligger jo i å selge skiver, helt enkelt. Å se at det faktisk er et marked for dette.Vi brenner jo alle for metallen, og metalfans er skivekjøpere, så vi hadde jo en følelse av at dette var noe som kunne funke. Ellers er det jo gøy å få inn nye ting, å friske opp i utvalget. Og ikke minst hjelpe folk å finne akkurat den skiva de har vært på utkikk etter». Men, denne lidenskapen og oppstartsgløden har ikke gjort dem stormannsgale, » Ta inn mer musikk, og forhåpentligvis få flere og flere kunder. Ellers er vi ganske forsiktige med å legge altfor mye planer. Det viktigste er å holde sjappa i gang, og ikke bite over for mye på en gang». Dette er kanskje greit å gjøre – man kan jo bli imponert over prestasjonen og de sier selv at det kokte litt i forbindelse med åpningen av butikken.

Jeg kan ikke fri fra meg fra å spørre om de har merket dødsryktene for musikkindustrien sett i sammenheng med CDens kommersielle dødsfall og ulovlig nedlastning, men Katakomben vender det andre kinnet til, «Vi har ikke opplevd denne «døden» folk snakker om i noen særlig grad. Vi selger både vinyl og cd’er vi. Men det er jo klart at dette er et smalt nisjemarked og ikke noe som skaper de store ringvirkningene platebransjen sånn generelt. Men vi trives i utkanten, og ingen gjør det her for å bli rik uansett, så da gjør det ikke noe om ikke salget er det det en gang var. Kjøpere av metal på fysisk format vil det no alltid være». Like likegyldige er de til den påståtte faren fra streamingtjenester, «Tja, det bidrar sikkert til færre kunder enn det kunne vært, men ellers påvirker det oss i liten grad. Vi kjører på vi».

De ønsker å finne frem til kunder som er «metalfans med utmerket smak, stort sett. Lidenskapelige folk som vet å søke opp det beste av det undergrunnen kan by på». Disse skal de få tak i ved å ha en katalog som skal være Oslos beste utvalg av metalskiver – dog «ikke så mye Maiden og sånn hos oss – det får du på Platekompaniet o.l. uansett». I stedet ønsker de å favne dypere med «death, black, thrash og doom metal som stort sett bare er å få tak i på nett […] Vi har også noe rein heavy metal fra labler som f.eks. High Roller». De selger kun uspilte skiver, men mikser gjerne inn repressinger av gamle klassikere sammen med alle nyhetene, og bestselgerne de siste ukene er bl.a. Gouges Beyond Death, Inculters Persistent Devolution, Bölzers Roman Acupuncture og split-skiva med Tusmørke og Spectral Haze.

Hva er hans anbefaling til våre lesere? Vel, det er rett og slett en glad oppfordring: «Kom og ta en titt da vel! Vi biter ikke (bare litt)».

Småbyens idyll; vinyl og gode samtaler i småbyen

Å drive platebutikk i storbyene kan være en utfordring, men her blir ofte subkulturer mer synlige og kan dermed gi grobunn til nisjebutikker av ulike slag. Da er det verre å drive en platebutikk i landets mindre byer hvor modernisme og nysgjerrighet ofte blir satt i baksetet av tradisjon og skepsis. Vi har snakket med Strømsø Plateforretning i Drammen og Vinylkjellern i Skien om hvordan deres hverdag er.

I 2013 tok ildsjeler i to forskjellige byer valget – de ville drive platebutikk! På vårparten fikk Vegard Killi og Anne Boger mulighet til å overta den bortgjemte bruktbutikken Noe For deg i Schultz gate på Strømsø. Den hadde hatt et sortiment som bruktbutikker flest (tegneserier, plater, bøker, etc), men det ble det raskt en slutt på. «Vi valgte å konsentrere oss om musikksalg og åpnet derfor Strømsø Plateforretning i mai», skriver Vegard i en e-post til Panorama. Kun måneder senere går Kjell Sander Strømdal inn i et lokale i Skien hvor det er et opphørssalg. Han hadde nemlig da lenge vurdert en mulighet med sin makker Morten Kowalski. «Vi har snakket lenge om det å åpne platebutikk i Skien – det er noe vi mener byen har manglet«, skriver Kjell og fortsetter, «[jeg] gikk inn for å spørre om hvem som eide lokalet. Huseier ble kontaktet, vi fikk lokalet og åpnet dørene for folket i november».

Så – det å åpne en platebutikk er tydeligvis ikke altfor vanskelig. Men, når de blir spurt om hvilke utfordringer de deretter har hatt vinkler de sine svar litt ulikt. Vegard er all business i sitt svar, «Økonomi er, og har alltid vært, hovedutfordringen vår.  Vi er avhengig av en viss mengde salg for å kunne opprettholde utvalg og åpningstider». Dette er nok noe alle små nisjegründere kjenner på i småbyene – de kan ikke forvente at byens subkulturer skal hjelpe butikkenes livsløp, men må snarere jobbe enda hardere for å bli sett i bybildet. Det er noe Vegard kjenner til, «Markedsføring av butikken er også en utfordring, da vi ligger i en gate med lite trafikk».

Vinylkjellern har, siden Kjell og Morten begge har dagjobber, kun åpent onsdag ettermiddag og lørdag. Dette er kanskje grunn til at de ikke trekker frem økonomi – i direkte forstand – som sin største utfordring. «Utfordringene er vel i hovedsak at det ikke er alltid like lett å se an hva som kommer til å selge, det er kjedelig å «brenne» inne med skiver man ikke får solgt», svarer Kjell. De har også et ønske om å ha åpent flere dager, men dagjobbene deres gjør det umulig. Hvilke – og hvor mange – dager man bør ha åpent, hvordan man bør markedsføre seg i lokalmiljøet og folks tilfredshet med streamingtjenester er nok noe av de største utfordringene til enhver platebutikk i 2015 – så også i småbyene.

Det kan altså være svært tøft – på flere måter – å drive en liten platebutikk. Hva er det da som driver disse ildsjelene videre? Hvorfor gir de ikke bare opp som alle andre? Kjell er raskt ute med et langsvar, «Vi har folk innom som er veldig fornøyde med det at vi har åpnet butikk, men også ett sted hvor folk kommer for å ta seg en kaffe og prate. Det har blitt ett møtested i tillegg hvor det er mange hyggelige mennesker innom. Vi driver stedet på dugnad og tar ikke ut lønn, så drivkrafta ligger i gleden i å kunne være ett tilbud til vinylfolket. Gleden av å anbefale ett nytt bekjentskap til folk og treffe blink er jo også morro. Vi tenker jo at dette er veldig morro å drive med, vi bruker all omsetning på nye skiver og ønsker å bli ett godt alternativ til de store butikkene og deres utvalg. Vi kommer til å drive så lenge vi orker vi, selv om vi ikke kommer til å bli rike av det». Vegard er mer fåmælt, men han drives av den samme flammen som telemarkingen Kjell, «Vi blir inspirert til å fortsette vårt arbeid av fornøyde kunder og gode arbeidsdager. Drivkraften er genuin kjærlighet for musikk, og så lenge kundene fortsetter å handle plater hos oss, kommer vi til å fortsette som nå med arrangementer, konserter og god «gjennomtrekk» av plater».

De er begge litt usikre på hva de to småbutikkene har prestert, men en ting er de enige om. «Vi overtok en bruktbutikk for 3 år siden, med plater, tegneserier, bøker, etc.  Vi klarte, med veldig begrensa midler, å endre det til å bli en platebutikk med et ganske stort utvalg innen de fleste sjangre», svarer Vegard og får støtte av Kjell, «Synes [det faktum] at det gleder så mange at vi finnes er en prestasjon på ett vis», før han spesifiserer en annen prestasjonsglede, «[jeg] blir alltid fornøyd om jeg klarer å skaffe, eller har inne, en vrien sak noen har lett lenge etter». På seg selv kjenner man andre, kanskje.

De lokale gründerne har tatt steget inn i en bransje som i en årrekke har blitt utropt som invalid og død av både mediene og bransjen selv. Begrep som Napster, Pirate Bay og streaming har blitt bekreftelser på at mannen i gata ikke lenger er avhengig av det fysiske format, men kan heller sitte i sin egen stue og hente ned all verdens musikk til sin egen PC, telefon, nettbrett eller mediesenter. Selv store platebutikkjeder, både internasjonalt og her hjemme, legger ned filialer og blir i stadig større grad outlets for alskens andre produkter. Hvordan påvirker dette de små butikkene? Kjell tror ikke platebransjen er død, men presiserer «det er umulig å si om økningen i vinylsalg vil øke, eller om det allerede har nådd toppen». Han tror dog selv salget vil øke, men ser utfordringer i at kapasiteten til vinylpresser verden over er sprengt, men «heldigvis dukket det opp noen flere vistnok som kan bidra til å øke kapasiteten». Han ser ikke ut til å være i tvil om hvem som har skylden for dette, «De store selskapene skal ha ut ALT de mener må ut på nytt i tillegg til nye utgivelser, det tar opp mye av kapasiteten». Dette viser oss for øvrig at platebransjen ikke har lært – dette er jo nettopp det de gjorde når CDen overtok for LPer og kassetter på begynnelsen av nittitallet. Dessverre vil nok ikke dette profitttrikset fungere like godt i 2015 som det gjorde i 1992. Begrepet backkatalog fungerte kanskje i en tid hvor internett nesten kun fantes på høgskolenes datarom. I vår samtid, med en håndfull globale streamingtjenester, er det ikke lenger behov for denne katalogen. Hvorfor skal man kjøpe gamle helter i nytt format når man får disse til 99,- pr måned på Spotify?

«Det påvirker selvsagt butikken i forhold til kundegrunnlag da man ikke lenger trenger å kjøpe musikk», skriver Vegard og fortsetter, «Men heldigvis er det fortsatt en liten gruppe mennesker som ønsker å ha musikk på fysisk format.  Salget av vinyl har dessuten økt markant i de siste åra, noe som tyder på at dette er noe folk er interessert i». Optimismen er heldigvis sterk hos butikkeierne – la oss håpe og tro de får rett i sine forventninger.

Streamingtjenestene er for øvrig ikke bare til frustrasjon. Selv om Vegard mener deres tilstedeværelse medfører at flere ikke føler et behov for å kjøpe musikken de skal lytte på, er det også noe de benytter i butikkhverdagen sin, «Vi bruker streamingtjenester for å la kunder høre på musikk vi kun har på plater som er forseglet og til å høre på musikk i forbindelse med hva vi skal ta inn i butikk». Kjell er hakket mer positiv til disse tjenestene, «[jeg] tror faktisk streamingtjenestene gjør godt for salg av vinyl. Vi åpner ikke forseglede skiver så folk kan høre, ei heller har vi fått mer enn noen ganske få spørsmål om det. Vi ber folk sjekke ut artister vi mener de vil like på internett. Folk finner nye artister de vil ha på vinyl og ber oss bestille». Kan disse to tilsynelatende motpartene leve sammen i harmoni? Mange mener det – det selges stadig mer LPer verden over, samtidig som iTunes og nedlastning av låter går tilbake. Fra før er CDen nesten utslettet i butikkbildet og dermed gjenstår paradoksalt nok snart kun den digitale, og allestedsnærværende, skytjenesten og den analoge, og offline, vinylplaten.

Så – i dette komplekse bransjebildet – hvem er kundene til småbyenes platebutikker? Man skulle kanskje tro at det kun er eldre herremenn med gråstenk i manken som er interessert i LPer og 7″ singler i dag. Men, svarene viser at dette slett ikke er tilfelle. «Vi har kunder i de fleste aldersgrupper – fra vår yngste stamkunde på 14 år til folk helt opp i 80-åra», svarer Vegard kjapt. Han ser et klart kjønnsrollemønster ved at 90% av kundene er menn, men at dette er under endring. Han avslutter med en kort beskrivelse av hvem disse kundene er og favner vidt med å fastslå at «kundene består av både samlere av spesielle utgivelser, musikkinteresserte og folk som bare vil slå av en prat». Kjell har den samme opplevelsen fra bak disken på Vinylkjellern, «Sånn i alder ligger vel hoveddelen på 40+, men mange unge har fått øynene opp også. Det kan være folk som aldri har eid en plate på vinyl noen gang, eller er iferd med å gjenoppbygge sin samling som de nå i ettertid angrer på at de solgte eller kasta. Det er veldig mange stamkunder som kommer, men flere og flere oppdager at det finnes en vinylbutikk i Skien. Vi har også kunder som reiser langt for å handle».

Kjell er for øvrig klar på at butikken tilbyr noe man ikke får andre steder i nærheten av Grønland, «Vi har mange godbiter i bruktavdelingen og skaffer det meste av det nye. Men jeg tror også at det  merkes på oss i butikken at vi ikke gjør dette for penger, men for gleden av å spre musikk til folket. Det er nok med på at folk velger oss isteden for internett – vi koser oss på «jobb» og fornøyde kunder snakker gjerne om dette til andre». Han mener de er den eneste butikken som driver med ny vinyl mellom Notodden og Tønsberg og kommer med et spark i baken til Platekompaniets filial i nabobyen Porsgrunn, «kun Platekompaniet, men de har ikke fokus på vinyl». Denne tilstedeværelsen av ektefølt lidenskap er også noe som finnes i Strømsø Plateforretning, «Her kan du slå av en prat om musikk, få noen nye tips til hva du skal høre på, kanskje finne den plata du har vært på jakt etter lenge.  Bra utvalg innen de fleste sjangre. Bred kompetanse. God stemning»! Han kan også fortelle at Platekompaniet har vært synlig i Drammen så lenge de har drevet butikken. Dog har denne butikken hatt et mer aktivt forhold til vinylformatet [Platekompaniet la dog ned sin filial i Drammen 30.mai 2015].

Hva er de de da selger mest av? Vel, Kjell er først ut, «Vi selger for det meste nytt, men også masser av brukt vinyl. Vi selger jo mye av det vi liker selv ved å anbefale til andre. Har solgt masser av Spidergawd ved å anbefale det og spille det på anlegget. Jeg hører mye på gitarbasert rock, kollegaen min er progger. Men vi har jo mange felles band/sjangre vi liker også». De har mest fokus på rockens subsjangre, men ønsker å bli bedre også på andre sjangre som f.eks. hip hop, jazz og heavy metal. Vegard på sin side meddeler oss, «Vi selger omtrent like mye nytt som brukt.  Det går mye i metall og prog i Drammen, men vi selger også mye klassisk rock som f.eks. Stones, Beatles, The Who etc». Utvalget er dog godt innen de fleste sjangre – i tillegg til de før nevnte sjangrene er de blitt stadig bedre på bl.a. country, indie og psyche/garage rock.

Hva vil de da si til deg – musikkelskeren – helt på tampen av intervjuet? Vel, det kommer ikke som noen overraskelse at de ønsker at du skal støtte din lokale platesjappe. Vegard er samtidig glad for all den støtten de har fått opp gjennom årene, «Vi vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som har vært innom oss og kjøpt plater i løpet av de åra vi har hatt åpent.  Det er ikke en enkel bransje å drive innenfor, så vi setter utrolig pris på de som faktisk hjelper til med å holde liv i oss og andre spesialforretninger. Støtt din lokale platesjappe». Kjell på sin side setter lys på sjarmen ved platebutikken, «Jeg vil be folk å støtte sine lokale platesjappe – det er de som er ildsjelene i dette og det er bedre å bruke en tier eller to ekstra på ei plate der enn å leite på nett. Mye triveligere er det å gå å bla i hyllene selv også. Støtt de lokale – prøv å tenk på hvor kjipt det er om din lokale sjappe måtte stenge».

Platebutikkene er fremdeles her; de finnes kanskje nettopp i bakgatene i byen din. Da gjør du lurt i å besøke dem – både de vi har trukket frem med denne artikkelen og de som ikke har blitt det. Hvis det ikke finnes en platebutikk der du bor kan du kanskje gjøre som Vegard, Kjell og Einar – start din egen! Hvis det går som disse karene vil blir det stadig flere av oss platekjøpere – både pensjonister på jakt etter Buck Owens, førtiåringer med smak både for nyskårne Kadavar og aldrende Poison Idea og sekstenåringene med en hel verden foran seg.

…og helt til slutt..

Vi klarte ikke dy oss – vi måtte høre hvordan det sto til med musikksmaken til disse karene. Deres idealisme kan ikke skjule deres lidenskap for god lyd – dermed stilte vi de noen av de samme spørsmålene til de som vi gjorde til «fålket» i forrige artikkel. Einar fra Katakomben tar ordet først med en oppramsing over hva han hører på for tiden, «hører gjerne på noe vi har i sjappa, f.eks. siste DHG, den er veldig bra. Hører også gjerne på gamle heavyband som Dark Quarterer, Jameson Raid m.fl. og mørk death metal som Temple Nightside, Grave Miasma og Cruciamentum«. Han sliter dog med å trekke frem et favorittalbum, og ender i stedet opp med flere,  f.eks. Slayers Show No Mercy, Metallicas Kill’em All, Black Sabbaths Vol.4, Morbid Angels Altars of Madness og Pentagrams First Daze Here.

Han begynte dog tidlig som platekjøper og fikk sitt første album i en av Oslos ikoniske platebutikker, «Den første skiva jeg fikk velge selv var Kiss‘ Unmasked. Var på bytur med mamma, og fikk velge en plate på det som den gang var Imerslund Musikk. Jeg hadde hørt litt Kiss før via en kompis, men dette var mitt første møte med den skiva, og jeg digger den den dag i dag». Når han skal sette opp sine favoritter for lørdagskvelder og søndagsmorgener settes heavy metal opp mot avantgarde, Iron Maidens Live After Death mot «kanskje Nordheim Transformed med Biosphere og Deathprod, eller noe Lee Hazlewood. Ulvers Shadows Of The Sun er også veldig behagelig».

Vegard i Strømsø Platebutikk er også lett å få i prat når vi ser nærmere på hans musikksmak. Han skriver at han for tiden hører på norske godskiver av bl.a. The Devil & The Almighty Blues og Tønes, soulrockeren Benjamin Booker og White Smoke And Pines av Ellen Sundberg. Han klarer dog ikke å begrense seg til ett enkelt favorittalbum, men ramser i stedet opp artister som Gene Clark, Dwarves, Television, Roky Erickson, Neil Young, Jesus Lizard, Monster Magnet og mange flere. Da er det dog alltid lettere å lete seg tilbake til det første albumet og for Vegard sin del ble de anskaffet «i en platesjappe på Grønland i Oslo»: Led Zeppelins III og Made In Japan av Deep Purple.

Ordrike Kjell er knapt nok mulig å stanse, «Jeg hører på litt forskjellig akkurat nå. Det går mye i The Replacements og Cinerama, men også andre ting – spiller nok 20/30 skiver i uka. Mitt favorittalbum gjennom tidene er nok Timothy’s Monster med Motorpsycho, men bare ved å skrive det tenker jeg jo at Roky Ericksons The Evil One bør med, men da er det jo to». Han kjøpte sitt første album på butikken Fona som «lå på ett kjøpesenter i Skien» – Kiss’album The Elder.

På lørdagskvelden er Vegard som regel DJ på Rekord Bar i Drammen og da går det mye i funk, soul og femtitallets rock’n’roll. Familiemannen Kjell har en noe annen lørdag, «Spiller mye Håkan Hellstrøm, Stein Torleif Bjella, etc. på lørdagen sammen med kona. Men det kommer jo litt an på hvordan lørdagen ser ut. Er jeg ikke i butikken begynner vinylspillingen tidlig lørdag formiddag med kaffe og avis og holder på utover dagen, med kanskje ei pause på ettermiddagen før den tas opp igjen på kvelden. Mye Godspeed You! Black Emperor, men liker å variere når det blir spilt masse skiver i løpet av en dag».

Vegard tar det hakket roligere på søndagen og velger som regel en fast favoritt, «Nancy Duprees Ghetto Reality, Steve Earle & Del Mccoury Band sitt The Mountain, Otis Redding med Otis Blue eller Dock of the Bay eller til sist Howlin Wolf og hans London Sessions«. Kjell kjører mer av det samme, «Søndager er som lørdager – mye plater».

..og du finner de her:

Vinylkjellern er på Facebook. Adressen til butikken er Telemarksgata 4, Skien.
Strømsø Plateforretning er på Facebook, blogg og snart egen hjemmeside. Adressen til butikken er Tollbugata 14, Drammen (dog er inngangen i Schultz gate).
Katakomben er på Facebook og Instagram. Adressen til butikken er Youngstorget 6, Oslo.