Mismodig utsyn til paradiset

Lodge åpner med et kort preludium av stillestående blåsere, et anslag som følges opp av ti nakne sanger der dysterheten er både gjennomgående og invaderende. Paul Marshalls tredje plate under Lone Wolf-navnet er en studie i innestengt fortvilelse og svartsyn med døra til paradiset stående på gløtt.

Det må sies med en gang: Marshall har vel aldri vært så mye til gladkar. Platene har vært gjennomgående dystre med en viss popsnert. Men denne gangen har han virkelig gått ned i den mørkeste potetkjelleren og skrellet fram noen skikkelige klagesanger. Titler som Give Up, Mistakes, Mess (de kommmer etter hverandre!) sier litt om innholdet. Parental advisory: explicit lyrics!

Lone Wolf har tidligere bidratt på en Talk Talk-hyllest. Det jazzaktige lydbildet her må være dypt inspirert av dette klassiske bandet som gikk fra synthpop til kunstmusikk gjennom en av pophistoriens viktigste og mest interessante endringsprosesser. Men en kopi er det ikke, der Mark Hollis og co lettet og tok av i jakten på det perfekte kunstpopsoundet så er Lone Wolf fortsatt å finne innenfor rammene av det man kan kalle pop som sjanger.

Sangene er alle sammen nakne, vakre og uendelig triste, men de får også nødvendig liv gjennom en nennsom låtskriverhånd. Det er så mange fine detaljer å finne her, det lett marsjerende rytmen og det kledelige synthriffet på Crimes er en liten åpenbaring – muligens den perfekte miks av Talk Talk og Depeche Mode filtrert gjennom Marshalls egenart. Isolert sett en av årets beste låter.

Rytmene er ofte diskré, men jeg oppfatter dem som vesentlige byggesteiner som holder det svulstige på avstand og interessen oppe, selv når sangene ellers er ganske like. Bakgrunnsgroovet på Give Up for eksempel, en sånn bitteliten detalj som for meg dukker fram og hever sangen til et høyere nivå. The Cure-bassen og den forsiktige bruken av blåsere på Taking Steps er heller ikke vanskelig å nikke gjenkjennende til for en gammel romantiker.

En helt nødvendig optimistisk snert kommer også mot slutten for den som vil se det. På Act of Letting Go har pianoet fått i seg en liten lykkepille, det er som om man et øyeblikk titter ut av periskopet og opp mot solen og inn i den idylliske hestehagen på coveret. Plata trenger det virkelig, og den gjør det bare enda tydeligere for meg at innkjøringsperioden for denne platen var verdt bryet.

Pianoets myke jazzakkorder, diské rytmer og forsiktige blåsere over Marshalls fløyelsmyke røst er gjennomgangstonene som binder komposisjonene sammen og gjør dette til en helhetlig opplevelse.Det er et element av selvrenselse her, og det er sikkert lurt av mannen bak å holde ord når han annonserer at han dropper navnet Lone Wolf fra nå av.