Høy på livet!

Det er på tide at verden begynner å sette pris på ekte, uhindret og beinknusende musikk fra kanskje verdens mest upretensiøse metalband, High On Fire, når de er tilbake med et mesterverk av ei skive.

Matt Pike har vært et ikon i undergrunnens heavy metal siden han ga ut milepælen Dopesmoker med kulterklærte Sleep. Det er kanskje urettferdig siden han med High On Fire har vært langt mer produktiv enn i sitt forrige band, men skyggene av dette mesterverket har vært vanskelig å kaste av seg. Det har kanskje heller ikke vært ønskelig siden han for få år siden gjenforente Sleep med bassist/vokalist Al Cisneros, kjent fra OM og supergruppa Shrinebuilder.

Jeg har selv vært disippel av den høyreiste amerikaneren siden deres tredje album Blessed Black Wings. Det albumets førstespor, «Devilution», tok raskt knekken på all motvilje og jeg har siden den gang vært hellig overbevist om at bandet hører hjemme på tronen i heavy metal. Det ble særlig tydelig når de ga ut sitt forrige album, De Vermis Mysteriis, og utvidet sitt sound med en psykedelisk dressing. Det kan kanskje skyldes at smått legendariske Kurt Ballou, kjent fra Converge, satt i produsentstolen. Da er det heldig at Luminiferous har samme mann bak spakene og at Matt Pike & kompani er tydelig sultne på å skape magi.

For – med sitt siste album har High On Fire gjort det som Mastodon etter min mening burde gjort etter Blood Mountain. Uten å ofre et snev av sitt altoppslukende trøkk og fandenivoldske øs har bandet like fullt skapt noen av sine mest fengende låter. Hør bl.a. på refrenget «The Falconist» som låter som smør, men som også har et herlig mørke i livsblodet sitt. Heavy metal beror seg ofte på monumentale riff og seigt driv for å overbevise sine lyttere, men en sjelden gang forenes dette med umiddelbare melodier og bidrar til å gi låten en ekstra dimensjon.

Uansett – det åpner med et svart brøl. «The Black Plot» er mye mer av det samme som har gjort High On Fire til en kjempe i moderne heavy metal; fete riff, buldrende trommedrønn, gutturale rop og et driv ulikt det meste annet deres samtidige rivaler kunne funnet frem. Selv ville jeg her plassert bandet midt mellom Mastodons progressive lekenhet og Motörheads pønkete brutalitet – uten at de kan anklages for å herme noen som helst.

«Carcosa» er mer av det samme – riffet nærmest renner ut av høyttalerne. Det er så letthørt og flytende at man sklir rett inn i armkroken til bandet og nekter å flytte seg til låta er over. Her viser Des Kensel seg frem med rette som den beste trommeslageren bandet har hatt; trommevirvler, call-and-response og anthems meisles ut med stikkene og gir bassist Jeff Metz den perfekte hjelp for å skape den plattform Pike trenger til sine mørkstemte historier og villstyrte gitar.

«The Sunless Years» er noe så enkelt som ei låt hvis viktigste våpen er dens seige driv – bandets dønninger slår over lytteren igjen og igjen og man står maktesløs i sitt forsvar. Den skifter dog etter hvert karakter og føles med ett nesten laidback; både soloen til Pike og sjølve låtas skjelett. Det påfølgende sporet, «Slave The Hive», viser seg dog frem som det motsatte; dette er et reint ut heseblesende spor som kan ta pusten fra de fleste med imponerende arbeid fra Kensels batteri av trommer.

«The Dark Side of the Compass» viderefører denne stafetten med et tilbakelent trøkk, men er ikke helt på høyde med platas beste spor – den føles nesten alminnelig. Det sier dog ikke mye siden den første halvdelen av plata har vært blant bandets beste noensinne. Denne følelsen kommer raskt tilbake med «The Cave» som åpner uvant stille. Jeff Metz´basslinje åpner stille før Pike legger på en lite tema. I det Kensel døsig legger opp låtas grunnlinje synger Pike frem bandets første power ballad. Han veksler uanstrengt mellom hese brøl og innstendig, mørkstemt bønn. Låta farer raskt mellom balladens sårhet og deres velkjente følelse av apokalyptisk doom. Låta avslører hvor lett High On Fire kan låte majestetisk uten at det verken blir pompøs og platt power metal ut av det.

Albumets tittelkutt følger opp denne utblåsingen ved å være et av platas korteste spor og et klart tilbakeblikk til deres fortid; dette er en streit rocker slik vi er vant til å høre bandet; harde riff, beinhard bass og galopperende trommer med en raljerende sint Pike på toppen av det hele. Det er en ektefølt eksplosjon, men også ei låt som kunne føltes som vel «trygg» hadde den ikke vært så innihelvetes sinna.

De avslutter med et epos og et av sine lengste låter siden debutens «Master of Fists». Det er et dokument på deres kvaliteter og mikser bandets våpen; deres aggressivitet, deres dønninger av et driv og deres evne til å meisle gode melodier ut av riffjell og gitarvegger uten å miste sitt sinne av syne. Luminiferous er blitt et dokument på hvordan «classic metal» skal låte i 2015; sultent, episk og blytungt. High On Fire har nemlig utgitt et album som vil bli nevnt med skjelvende stemmer/penner både når året skal oppsummeres og når deres diskografi skal vurderes i rockhistoriens krøniker.