Dypets hemmeligheter!

Chelsea Wolfe har vært de siste års mørke diva i hva man kan kalle heavy music. Med et lydbilde som både er tuftet på mørkstemte singer/songwriters og elektroniske lydlandskap har hun tidvis vært vanskelig å båssette. Nå er hun tilbake med det mørke og dystopiske albumet Abyss.

Albumet åpner med ei låt som like gjerne kan spores til Fever Ray som til Björk og vår egen Anja Garbareks Balloon Moods. Den dystert titulerte «Carrion Flowers» låter like kaldt maskinelt samtidig som det er menneskelig sødmefylt og mørkt; her er menneske og maskin i et forspill som tar lytterens oppmerksomhet og får en til å stusse på hva som kommer.

Dette overraskelsesmomentet til frøken Wolfe er ett av hennes sterkeste våpen og ett hun har brukt med hell siden hun først dukket opp på radaren for noen år siden. «Iron Moon» er et slikt grep og forlater nemlig den dunkende mekanikken fra førstesporet. I stedet åpner albumet med et mørkt brøl fra doomrocken før den faller stille inn i et sårt vokalspor med dempet belysning. Denne følelsen av quiet/loud bølger gjennom hele sporet; med desperat hvisken og høylytte gitarer har hun allerede på andresporet etablert en følelse av «WTF!?» og skjerpet lytterens sanser.

Tredjesporet «Dragged Out» er dog mer av det samme; hennes sødmefylte stemme og en seig gitarrikdom er en god miks. Her er det ingen direkte rifflinjer, men snarere instrumentering tilsynelatende inspirert av Jesu. Dette passer meg perfekt på en lat og klam august ettermiddag i Tigerstaden.

Men, den søvnstemte divaen slutter ikke å overraske; «Maw» legger seg helt bakpå og viser hennes teft for å skrive dempede spor som likefullt er blodrike og sultne. Her er det hennes vokallinjer som setter tempo, men tidvis makter hun også å brumme mørkt. Sporet ender i et repetetivt maskineri og bekrefter hennes appetitt for mørkt maskineri.

«Grey Days» introduserer lyden av strykere i hennes mørkt maskinelle univers, men låtens skjelett er likefullt meislet ut av rockens gitarer og elektronikkens tangenter. På toppen av dette finner man Chelsea Wolfe; med en stemme som gjerne låter søvnig, forførerisk og truende på en og samme tid. Jeg får følelsen av å høre et barn av bl.a. Mazzy Stars Hope Sandoval og Karin Dreijer fra The Knife og før nevnte Fever Ray. Men, hennes musikalske univers er i større grad født ut av lydriket til amerikanske Earth.

Albumet har blitt en samling omfangsrike låter som gjerne strekker seg over fem minutter, men som aldri blir lange. Jeg er en sucker for femten-tyve minutter lange låter, men ser også faren over at band overvurderer sin velkomst og holder ei låt gående fem-ti minutter for lenge. Dermed faller frøken Wolfe ned på den rette siden med låter som bl.a. «After The Fall». Sporet låter episk uten at det blir for pretensiøst og utagerende. På den andre siden kan hun like være nakent til stede som på «Crazy Love». Albumets korteste låt er ved første øyekast et dempet hvileskjær, men etter hvert åpner det seg og viser frem både dramatiske strykergrep i detaljene og svevende linjer.

Denne mangfoldigheten er besnærende i en hverdag hvor stadig mer blir strømlinjeformet til å passe ganen til menigmann i gata. Albumets «Simple Death» og «Survive» er ikke bare titulert opp mot hverandre; de viser også Chelsea Wolfes mangfold enda en gang. Først får man en søtladen, svart rose hvor den mørke stemmen svever over et ambient, mørkt lydbilde av synth og elektronikk. På albumets neste spor er hun tilbake med gitarer og rockens dempede farefullhet. Her knurrer hun ikke før i låtas siste minutter og da er det først og fremst med trommedrønn og støyeffekter.

Det nest siste sporet «Color of Blood» har et maskinelt driv som makter å avslutte noenlunde tilbakelent til tross for et hektisk beat. Det skyldes nok både Wolfes stemme, men også det deilig fuzzy lydteppet som er lagt over låta.

Når albumet kommer til sin ende med tittelkuttet er man svøpt inn i Wolfes univers; dramatisk og mørkstemt samtidig som det er livssterkt og fyldig. «The Abyss» åpner nesten atonalt med et vindskeivt piano og er nok et blikk inn i hennes musikalske univers. Denne gangen er det nesten jazzrikt og nysgjerrig; både strykere og band ser ut til å føle seg frem i et åpent landskap.

The Abyss har blitt et album som nok en gang bekrefter Wolfes status i undergrunnens rockscene, og selv om hun fremdeles ikke har samme status som PJ Harvey føles det ut som om hun står på kanten av et kommersielt gjennombrudd.