Undertegnede har rukket å høre gjennom en haug med plater i år. Dessverre er det ikke tid til å skrive fulle anmeldelser av alle sammen, men som et plaster på såret får du her femten korte anbefalinger fra årets platebunke.
For meg har musikkåret 2015 allerede vist seg å være litt av en åpenbaring med en hel haug med gode utgivelser der det som presenteres her bare er toppen av isfjellet. God fornøyelse og fortsatt god sommer.
(Klikk på titlene for lenker til Spotify.)
Atmosfærisk og rendyrket drømmepop fra medlem av bandene Efterklang, Horse Feathers og Loch Lomond – dessuten backingmusiker for Laura Gibson and Sharon Van Etten. CV’en er med andre ord i orden og vel så det. For dem som av eller annen grunn måtte ha et forhold til Love Spirals Downwards er ikke dette så langt unna. Fin plate alle drømmepopfans bør gi en sjanse.
Svært lite selvhøytidelig og ytterst potent gitarrock fra Brooklyn, New York. Spør du meg er det blant annet tungt inspirert av Tom Petty. (De har en sang som heter There Goes My Girl. Tilfeldig neppe!). Trioen har et utmerket blikk for når man skal sette inn den riktige akkorden, og de har derfor fått være med på flere av mine mange joggeturer labbeturer i sommer. Det finnes ingen dårlige låter her, men det som etter min mening er rene genistreker kommer først et stykke ut i platen. Gi dem en sjanse!
Dagens progressive rock har dessverre en tendens til å bli litt for teknisk og kald for min smak. Ikke for at det ikke er spennende med musikere som kan imponere, men greske Ciccada er for meg et bevis på at det musikalske alltid vil være det viktigste, ikke virtuositet i seg selv. De lager musikk omtrent slik omslaget antyder – drømmende og pastoralt med fiolin og blåseinstrumenter sentralt i lydbildet. Det krever litt tålmodighet å bli kjent med musikken, men jeg synes det var verdt innsatsen.
Kanskje ikke nøyaktig det soloalbumet du forventer fra en trommis med bakgrunn i blant annet Turboneger, men desto mer kjærkomment når det først er her. Et svalt, sommerlig og temmelig melankolsk album der den riktige stillehavsstemningen kanskje er hakket viktigere enn selve låtene. Jeg liker ikke å bruke uttrykket powerpop siden det nesten ikke er noe power i det hele tatt her, men fans av Teenage Fanclub sine mer drømmende sider vil nikke gjenkjennende til mye her. Fin plate.
Sommeren med Bäddat För Trubbel! Jeg oppdaget dem ved en tilfeldighet for en måneds tid siden. Dette er deres tredje plate, og som vanlig varter de opp med femten fengende låter som stort sett er unnagjort på under to minutter. De synger om det alle svenske rockeband skal og bør synge om, nemlig sprit, mislykket kjærlighet og tilværelsen som håpløse outsidere. Alt sammen er utført med selvsikker ironi og godlynt humor, og av og til med en hang mot litt ektefølt alvor også. På denne utgivelsen har de til en viss grad slipt vekk det aller mest rølpete i uttrykket sitt til fordel for et sound som er mer allment tilgjengelig – Två Sjundedelar Av Ett Liv er derfor bandet mest komplette og beste plate så langt. Jeg spår dem en stor framtid og håper de satser på Norge også etter hvert.
Stornoway er en by i de mer utsatte delene av Skottland, men bandet er fra det sentrale England. De har tatt navn fra et sted som hyppig nevnes i britiske værmeldinger, omtrent som Stad her hjemme vil jeg tro. Albumet åpner med mer enn antydninger om det martime: lyden av skummende hav og ulende skip i tåkehavet. Bandets lengtende og svært romantiserende folkpop får meg da også til å tenke på deres søsken i ånden, nemlig skuteromantikerene i The Decemberists. Det er mye regnfull kyst og sanger spent over det store lerretet her. De er lette å like og direkte behagelig å lytte til. Nå har jeg ikke finhørt på alle platene deres, men jeg innbiller meg at dette er deres mest fullendte plate så langt.
Debutplaten til Koichi Yamanoha, alias Grimm Grimm, er ikke grim i det hele tatt, men derimot usedvanlig vakker, særegen og ganske romantisk. Det er basert i speisa pop fra verdensrommet som av og til flyter litt ut, men han slipper aldri taket i redningslina og haler seg alltid pent inn. Hvis du bare skal høre én eneste japansk kunstpopplate i år, så bør du ta en seriøs vurdering om å gå til anskaffelse av denne.
Det finnes nok av kritikerroste hipsterband som eksperimenterer med rytmer, strukturer og rare krumspring for å komme utenom teorien. Men samtidig makter (eller ønsker) de ikke alltid å holde seg innen det melodiske på en måte som appellerer til kreti og pleti, alias undertegnede. Everything Everything lager både intelligent og fyrig musikk som føles som noe som kommer fra samtiden. De gjør det uten å ta lettvinte snarveier innom atonale psykedeliske lydcollager. Dette er nyskapende melodisk musikk som treffer både hjerte og hjerne. Everything Everything burde appellere til fans av både Coldplay og Jaga Jazzist, og det er ikke dårlig bare dét.
For meg er dette «instrumental» hiphop på sitt beste (instrumental i betydningen uten rap). Jeg oppdaget The Alchemist, eller Daniel Alan Maman som er hans egentlige navn, med konseptalbumet Russian Roulette i 2012. Der benyttet han en mengde samples fra sovjetisk musikkliv rundt 1970 eller så. Som tittelen antyder retter han fokus mot Israel denne gangen. Vi får et «gjenhør» med israelske klassikere fra søttitallet filtrert gjennom The Alchemists magiske produsentfingre. Det er kanskje ikke like bra som fantastiske Russian Roulette, men jeg sitter igjen med mye av den samme følelsen av å ha hørt gammel musikk presentert på en ny og smart måte. Det skulle ha vært ekstremt interessant å høre ham gjøre en plate med skandinavisk musikk fra 70- og 80-tallet.
Jeg har falt helt pladaskings for dette deilige gitarpopbandet fra Chicago. Noe særlig mer informasjon utover tilholdssted har jeg ikke rukket å grave opp om dem, men her er det uansett neppe noen ultradype konsepter som skal dissekeres fram gjennom mer eller mindre interessante intervjuer. Dette er straigh up indiepop med ultrafengende melodier og janglete gitarer – noe som jo for min del er er noe av det fineste som finnes. Slik musikk at det føles nesten som forbuden frukt, så enkelt og effektivt utført, men akk så fint.
Jeg kan ikke si at jeg erindrer Chungking fra Brighton fra da de var jevnt aktive i forrige tiår. De har ikke gitt ut noe på sju-åtte år, så dette må vel sies å være noe av et slags comeback. Vokalisten minner til tider en del om Kate Bush, og jeg vet at det er en fullstendig oppbrukt klisjé hva angår kvinnelige vokalister, men det er da heller ikke så veldig langt unna heller. Det er jevnt over et svært komplett og godt album med noen veritable høydepunkter som for eksempel den eksploderende balladen Beautiful World.
Jeg har nå alltid ment at nordirene i Ash har laget en premiesamling med låter opp gjennom årene, men at de sjelden har laget virkelig gode helhetlige album (sjekk ut premieskapet Intergalactic Sonic 7″s for bevismateriale). Dette er et typisk Ash-album på godt og vondt. Det ligger et sted mellom indierock, powerpop og punk. Man kan ta seg i å tro at man har hørt låtene før, men det gjør i grunnen ikke så mye, det er helt greit med band som gir oss mer av det vi vil ha.
Hvis man følger med i indierocken nå for tiden så kan man bare ikke ha unngått å støte på Hop Along fra Philadelphia. For de som ikke følger med i det som skjer i philadelphisk undergrunnsrock (og som burde skjerpe seg, alvorlig talt!) så bærer jeg herved bud om dette tøffe bandet. I spissen står Frances Quinlan med sin ru stemme, ungdommelige følsomhet og fuzzy låter. Hun fremfører hver eneste låt som om det gjaldt liv og død slik ungdommen skal. De sjarmerer meg fullstendig i senk på denne debutskiva.
Fløyelsmyke toner som får jeg til å tenke på country, men egentlig er det vel steelgitaren som lurer meg litt. Dette er først og fremst svensk pinglepop med melankolien og en enorm kjærlighet til søttitallets countryrock. Jeg har vel kanskje ikke landet helt på denne, den viser seg å være litt twoface og en smule vanskelig å få has på. Men at disse folkene har den riktige holdningen både til musikerfaget og til kunsten å inkorporere steegitar er det ingen tvil om. Og at Karl Larsson smigrer med sin konfektstemme, se det er rett og slett ikke oppe for diskusjon. Akkurat nå synes jeg dette er skikkelig fint.
Nok en vellykket samling låter fra skruen Ruban Nielson fra New Zealand, tidligere medlem av det rare og fine bandet The Mint Chicks. Anført av en av årets definitivt mest geniale singler i form av tittellåta er dette en merkelig, men også gjennomarbeidet psykedelisk popplate. Det er i slekt med andre nymotens utflytende band som Foxygen, Part Time og Ariel Pink. Det alle disse bandene har til felles er at de forelsker seg litt for lett i sine soniske utskeielser når de skal lage langspillere, skjønt Nielson unngår heldigvis de verste utslagene av det der. Jeg venter fortsatt på hans mesterverk, men i mellomtiden er denne mer enn grei nok.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…
