Blissard; rasende glede!
Første gang jeg hørte Shevils trodde jeg de var amerikanske. Alt ville stemt; det tegneserieaktige omslaget, den sultne DIY-idealismen og rasende hardcore midt mellom Fugazi og Quicksand. Stor var derfor overraskelsen da en god venn av meg ristet flirende på hodet, «Shevils? De er norske de, ass». Heldigvis.
The White Sea er et særdeles unorsk album; det mikses skamløst mellom harde riff og smittende refrenglinjer. Alt ved bandets fremtoning har en tilbakelent følelse ved seg og det er en ren glede å låne øre til Oslokvartettens knockouts som går rett i strupen på lytteren allerede på platas første spor; 1 minutt og 43 sekunder lange I Wear The Skies. Et huggende riff, galopperende trommer og en inderlig og rasende vokal tar fart og setter standarden for det som følger. Det er her, i trafikkrysset mellom bandets stemme og riff jeg mener å høre bandets kjærleik til Fugazi. Den følelsen stopper ikke i det andresporet We Could Leave The World slår seg ut, men jeg kommer på andre tanker i det refrenget kores frem, «We are the broken machines / They can see / See everything». Et slikt parti hadde aldri Fugazi lekt frem og dermed dukker referansen til Quicksand opp. Selv om amerikanerne er hakket mer metalliske enn Shevils, deler de forståelsen for at ei låt skal fenge.
Hør bare på et spor som One Thousand Years – låta spyttes ut av høyttalerne og freser mot alt og alle. Likevel kan man ane uforskammet popmusikk bak all brøl og torden låta gir fra seg. Jeg synes også man kan høre mye av det i måten bandet bruker call-and-response til perfeksjon på The Death Of Silence. Frontvokalen og koret duellerer med hverandre og skaper flere lag slik at sporet med ett føles mer komponert enn ren, rasende hardcore.
Jeg blir litt målløs av det norske bandet – de har ikke bare laget et tilnærmet perfekt album en gang, men hele TO ganger! Det er vanskelig å hente frem enkeltlåter som utmerker seg – i stedet blir man utsatt for god, gammaldags juling: uppercuts, dobbeltslag, flying roundhouse kicks og harde knockouts! Shevils har dessuten tatt norsk patent på knallhard rock som man blir glad av å høre på; fliret sitter som klistret i det man blir med på den halvtimen reisen over The White Sea varer. Da spiller det liten rolle om man serveres feberhete lykkepiller eller seige tryckare som Black Summer. Anders Voldrønnings stemme låter lidenskapelig screamo for alt det er verdt uten at den bikker over i uforståelig gibberish, mens Andreas Andre Myrvold har en gitarlyd som låter som landets tyngste sverm av illsinte bier; stikkende og slagkraftig. Inne i den knyttneven av gitar/stemme finner vi den blytunge duetten av trommeslager Anders Emil Rønning og bassist Marcus Forsgren som gir låtene den tyngden de trenger får å slå hardt nok ut av høyttalerne!
Shevils har, med The White Sea, maktet å følge opp forgjengeren Lost In Tartarus på en forbilledlig måte. Dette er mer av det samme: rasende, gledesrik og fengende hardcore av beste merke. Måtte alle hjerter glede seg!
The White Sea slippes ut på gata fredag 6.november!
