Norske særheter!

I vår samtid er det umiddelbare refreng og lettbente melodier som oftest får oppmerksomhet og tid på radio og fjernsyn. Velger man, som Black Moon Circle, de snodige omveiene kommer man kanskje ikke raskest til mål; men for en opplevelse man får! Deres tredje album The Studio Jams Vol.1: Yellow Nebula in the Sky er en slik reise.

Dette albumet føles tuftet på mange av de samme visjonene som broderfolk som Öresund Space Collective og Papir har – åpenhjertig og leken instrumentalrock som ser mot stjernenes uendelighet i stedet for hitlistenes regnskapsbøker. Førstesporet «Closed Loop Circuit» er nettopp dette; en dans rundt enkel tematikk, men som for hver runde blir stadig mer eklektisk og insisterende. Her finnes ingen tradisjonell låtstruktur; i stedet får man mer følelsen av at bandet lukter på monotoniens lidenskap i den elektroniske musikken. Ved hjelp av Scott «Dr. Space» Heller (effektpedaler, elektronikk) får bandet også hjelp til å gjøre denne følelsen fullendt.

Men, allerede på andresporet er de trygt forankret i rocken; «Sea Of Vapors» åpner lett valsende med en tilbakelent gitarlinje, stikkende trommer og en duvende bass. Etter hvert som bandet trår gasspedalen i bånn, får låta et sterkere elektrisk driv over seg; som de stranddønningene som ved første øyekast føles håndterbare, men som etter hvert slår deg over ende gang på gang. Snart skyter gitarist Vemund Engan bandet ut i stratosfæren godt hjulpet av rakettrøkket til bassist Øyvin Engan og trommeslager Per Andreas Gulbrandsen. Scott Heller tar på seg rollen med å gi bandet lyden av kosmos som dresser opp deres lydbilde.

Jeg hadde knapt hørt om bandet når jeg hadde gleden av å se dem på scenen under årets Høstsabbat, men etter et øredøvende sett (som inkluderte bl.a. femten minutter lange «Andromeda» fra albumet av samme navn) var jeg i gledesrus og dro med meg alle bandets utgivelser på vinyl. Det jeg nå ser er at deres to foregående album kanskje er hakket mer låtorientert og komponert. Deres tredje album er litt mer «hey ho, let’s go … to the far reaches of the galaxy». Man får følelsen av at bandet, uten særlig planlegging, har satt kursen strake veien ut i rommet etter hvert som sporene farer frem over rillene. Hør bare på det nesten 23 minutter lange tittelkuttet; mannskapet på denne romferja hjelper hverandre fremover. Trommene eksploderer bak det stødige bassriffet, mens Engans gitarer og synthene til Heller er lekne detaljer som aldri får nok – de flekker tenner, gnistrer og strømmer ut av høyttalerne.

Denne følelsen av overskudd og groovy improvisasjon gir meg nok et blikk inn i en av strømningene i skandinavisk musikk for tiden; instrumentalrocken til Causa Sui. Den danske kvartetten har på flere skiver (Pewter Sessions 1-3) samarbeidet med amerikanske Ron Schneidermann fra det smått legendariske Sunburned Hand Of The Man. Dette albumet til Black Moon Circle føles koblet opp mot den samme evigheten som det danske kollektivet er – man blåser i hva systemet mener er rett/galt og i stedet lar man seg fare med øyeblikket.

Black Moon Circle har ikke laget en listetopp med sitt nyeste album, og du vil garantert ikke støte på denne plata på norsk daytime radio med det første. Men, de har laget et album som befester deres posisjon i den nordiske frirockbølgen som sveiper over våre vinterland og som skaper stadig større bølger.

Lytt til lyden av kosmos!