2015: Redaktørens favoritter

Det har vært et spennende musikkår, kanskje mer uoversiktlig og tilsynelatende usammenhengende enn før, men likevel fullt av auditive belønninger dersom du bare leter og lytter godt nok. Her er mine 20 utvalgte album fra 2015.

 

1. Jim O’Rourke – Simple Songs

Et slags comeback – svært etterlengtet sådan – fra et musikalsk geni og en eksentrisk einstøing. Superprodusenten har noen svært gode soloalbum på samvittigheten, men den siste platen kom i 2009 – og den besto av ett 38 minutter langt instrumentalspor. Han ga ut sitt forrige renspikkede singer-songwriter-album i 2001. “Nice to see you once again. Been a long time my friends since you crossed my mind at all,” er kanskje ikke den hyggeligste måten å innlede et så langt avbrekk på, men O’Rourke leverer virkelig varene på Simple Songs. Ikke la deg lure av albumtittelen; dette er pop på sitt aller mest intrikate og fascinerende – på en måte “White Album” i revers.

 

2. Dan Mangan + Blacksmith – Club Meds

Samarbeidet med Blacksmith har virkelig åpnet opp musikalske dører for Dan Mangan, en ytterst habil, men kanskje litt tradisjonell og ufarlig artist. På Club Meds maler Mangan på et mye større lerret enn han pleier, og det gir komposisjonene hans en ny dybde, en ekstra dimensjon som gjør at du kan høre på albumet flere ganger og oppdage noe nytt hver gang.

 

3. Band of Gold – Band of Gold

Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen får med seg er stjernelag av bra musikkfolk og lagrer en av de sterkeste norske debutalbumene vi har hørt på mange år. Musikken males på et stort lerret; et øyeblikk går tankene til The XX, mens det i neste sekund sendes et musikalsk nikk til Grandaddy.

 

4. Destroyer – Poison Season

Vidunderlig fra en av New Pornographers’ låtskrivere. Med Destroyer tillater kanadiske Dan Bejar seg å være skakkere og særere, og det kler popnerdens flotte komposisjoner.

 

5. Gaz Coombes – Matador

En overraskende god plate fra tidligere Supergrass-vokalist Coombes, en mann som tydeligvis vet å eldes med stil musikalsk sett.

 

6. Mark Ronson – Uptown Special

Frekt, smittsomt fengende, av og til slitsomt, men aldri kjedelig. Mark Ronson er den musikalske r’n’b-mesterhjernen som gladelig dytter andre musikere foran seg.

 

7. The White Birch – The Weight of Spring

Et svært vektig comeback fra den norske gruppen. The Weight of Spring er meget mulig bandets aller fineste øyeblikk, fullt av vedmod og ettertanke, men aldri baktungt.

 

8. FFS – FFS

At Sparks og Franz Ferdinand skulle danne supergruppe sammen er en av de minst sannsynlige hendelsene innen rytmisk musikk på denne siden av årtusenskiftet. Enda mer overraskende er hvor godt samarbeidet kler begge parter.

 

9. Beach House – Depression Cherry

Våre venner fra Baltimore ga faktisk ut to studioalbum i år, og det første var det beste. Med Depression Cherry demper de seg en smule fra tidligere utgivelser, uten at drømmepopen blir mindre ekspansiv og forlokkende av den grunn.

 

10. Low – Ones and Sixes

Etter 21 år utgir slowcoregjengen i Low fremdeles like relevante og viktige plater som før. Riktignok når Ones and Sixes ikke helt opp til den forrige utgivelsen, den smellvakre The Invisible Way, men albumet står likevel fjellstøtt.

 

11. Lanterns on the Lake – Beings

En sofistikert, underfundig plate der bandet fra Newcastle tar et stort steg frem fra andreskiven Until the Colours Run.

 

12. Sleater-Kinney – No Cities to Love

Røft, direkte og kompromissløst, men aldri på bekostning av den gode melodi. Gjengen fra Olympia, Washington er akkurat så sinte og aktuelle som de var i storhetstiden på 90-tallet.

 

13. Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Hurra for Susanne! Haugesunderen er en musiker som liker å bryte ned sjangervegger, og på Ten Love Songs glir pop, elektronika og samtidsmusikk i hverandre nesten sømløst.

 

14. John Grant – Grey Tickles, Black Pressure

Oppfølgeren til Pale Green Ghosts hadde mye å leve opp til, og befester Grant som ett av de store navnene på singer-songwriter-himmelen akkurat nå.

 

15. Sufjan Stevens – Carrie & Lowell

Personlige tap blir ofte til flott musikk. Carrie-en i albumtittelen er Stevens avdøde mor, og albumet tar også for seg vonde episoder fra en vanskelig oppvekst, som da han som 3-åring ble gjenglemt i en butikk.

 

16. Protomartyr – The Agent Intellect

Intellektuell postpunk fra Detroit, der gode melodier serveres med et bitt og en holdning som sender tankene tilbake til sjangerens storhetstid rundt 1980.

 

17. Wire – Wire

De har holdt på i nesten 40 år nå, men på dette selvtitulerte albumet viser Wire ingen tegn til å bli forutsigbare og kjedelige. Den tørre, sarkastiske humoren fungerer like godt i 2015 som den gjorde da de var et litt for smart og sofistikert punkeband i 1976.

 

18. Courtney Barnett – Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit

Hun sparker høyt og hardt i solodebuten, damen fra Melbourne. Jeg lar meg rive med og deklamerer herved at ingen gjør rocketrubadurgreia så bra som det Barnett gjør akkurat nå.

 

19. Wilco – Star Wars

En naturlig reaksjon etter en rekke nær perfekte album, kanskje. Star Wars høres tilfeldig, av og til slurvete, sammensatt, men entusiasmen og spillegleden loser denne utgivelsen i land. Wilco er fremdeles kanskje verdens beste band.

 

20. Public Service Broadcasting – The Race for Space

Eklektisk elektronisk indiemusikk inspirert av romrivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen, der samplinger, synther og andre instrumenter på fiffig vis går opp i en høyere enhet.

 

Boblere:

The Megaphonic Thrift – Sun Stare Sound, Best Coast – California Nights, Dan Deacon – Glass Riffer, BC Camplight – How to Die in the North, CHVRCHES – Every Open Eye, Great Lake Swimmers – A Forest of Arms, Ricked Wicky – I Sell the Circus, Panda Bear – Panda Bear Meet the Grim Reaper

 

Her er noe av musikken jeg har hørt på i 2015: