Rundspilt: 5 gode konsertalbum fra undergrunnen!

Når årets lister over årets beste album skal presenteres faller greatest hits og relanseringer av gamle skiver ut av sammendraget; det føles både rett og naturlig. Men, en noe mer urettferdig ekskludering er konsertalbum som dukker opp gjennom året. Hva er grunnen til det? Selv er jeg av den mening at et konsertopptak er høyst aktuelt å ta med på slike årslister. Ja – mange av låtene kan være flere år gamle, men band med et godt ry fra scenen lar ikke låtene stivne i sin opprinnelige form (de gir i stedet låtene nye dresser).

Da det viste seg at flere av albumene som kjempet om en plass på min liste over årets 20 beste plater var konsertutgivelser, føltes det riktig å skrive en liten kronikk om disse underdogs. Konsertalbumet er tross alt en type utgivelse som kjemper i motvind. I en årrekke har platebransjen brukt disse platene som en lettvint måte å holde en artist, eller et band, varmt på. I tiden som kan oppstå mellom to studioalbum, kan man ofte legge ut et konsertopptak for å hindre at artisten går i glemselen, men det betyr også at utgivelsen ikke har et reellt formål – det blir et venstrehåndsverk i stedet for å innta en rettmessig plass i artistens diskografi. Denne fremgangsmåten likner på det platebransjen gjør når en artist har valgt å gi seg, men da benytter de samlealbumet i stedet. Deep Purple føltes nesten like aktive i den døde perioden 1976-’84 som de gjorde i sin gullalder og har vært etter sitt mer lunkne comeback.

Men – når konsertalbum fungerer har de evnen til å ta pusten fra lytteren. Jeg får fremdeles gåsehud av bl.a. Allman Brothers Bands At Fillmore East, Made In Japan av Deep Purple og Live-Evil av Miles Davis. I disse opptakene får man frem selve konsertopplevelsen, og ikke bare låtene. Man får en reell følelse av å være i rommet og det kan samtidig gjøres enda lettere i dag da mange også velger å koble lydopptaket med et videopptak av konserten. Dette har bl.a. blitt gjort med stort hell av bl.a. Ulver og Motorpsycho her hjemme. Den bunken med konsertplater jeg har lyst til å ta en titt på denne gangen er fra to små festivaler du kanskje såvidt bare har hørt om: Roadburn og Freak Valley Festival. Førstnevnte er kanskje den største av sitt slag, men har likevel kun plass til 2500 mennesker gjennom de fire dagene festivalen varer. Freak Valley er på sin side en yngre manifestasjon, men de betjener den samme lille klikken av europeere som ånder for undergrunnens heavy music.

Dette året er kanskje Roadburn overrepresentert i forhold til lillebroren, men Freak Valley har tidligere vært åstedet for opptak av perlekonserter fra bl.a. Causa Sui og Pyramidal. Jeg har dog betraktelig flere utgivelser med Roadburn som arnested, og på toppen av den bunken finner vi konsertene til Yob, Bongripper og Windhand. Uansett – la fortid være fortid! Dette er fem av årets beste konsertplater (i tilfeldig rekkefølge):

Papir: Live At Roadburn

Jeg var så heldig at jeg var til stede på den ene av konsertene Papir gjorde på Roadburn dette året, og jeg gledes i å huske at konserten var like nydelig og heseblesende som opptaket gir inntrykk av. Jeg hadde oppdaget bandet kun få måneder tidligere – når Roadburn annonserte deres deltakelse – men ble raskt hektet på deres instrumentale postrock. Albumet åpner med den lekent energiske «Lykk Trep-R Hi-Lose» som raskt viser bandets instrumentale kapasiteter – dette har like mye med jazz å gjøre som det har med rock. Deres improvisasjonstalenter er heller ikke å fnyse av – noe som forklarer at de er en del av det løst sammensatte kollektivet Øresund Space Collective.

Låtene på albumet er ofte lange, kun åpningssporet er under 10 minutter, men de blir aldri kjedelige. Papir er tross alt et band som gjør det lett å flyte med strømmen og la bandets melodier fare opp og ned i utagerende oppførsel (med fiffige detaljer gjør selv det jevneste groove til en jevn klatring mot stadige klimaks som slås ut av høyttalerne. Dette er et rockalbum som setter sin litt til jazzfingre og rockfot i større grad enn det gjør til headbangingens hemningsløse estetikk; de favner vidt og treffer blink for de av oss som føler at rocken både kan være livlig og heftig på en og samme tid. For å parafrasere selveste Funkadelic som en gang sang, «Who says a jazz band can’t play rock music»? Dette er et strålende, langspilt og ektefølt album for de av dere som allerede har Herbie Hancock, Tortoise, James Brown og Hawkwind i platesamlingen.

Wo Fat: Live Ju-Ju: Wo Fat At Freak Valley

«Hey ho, let’s go!», får man lyst til å synge rett etter Wo Fat har dratt i gang tittelkuttet fra sin flotte langspiller The Black Code. Dette låter sint, sultent og pønka grasrot og lytterens ører blir slått opp av helsikes feedback og rallende riff. Det låter deilig skittent som stoner rock skal låte; full av fuzz og flirende riffløp. Feinschmeckere vil kanskje la seg irritere av den lite høyfideliske lyden, men purister vil kose seg i bandets tilbakelente driv som burde passe perfekt til roadtrips langs sommervarme highways. Albumets låter er hentet fra flere av deres studioutgivelser og viser et band som har en imponerende jevn kvalitet på sine kreative utspill.

Det jeg liker best med Wo Fat er deres evne til å låte like mye som intrikate progrockere som repetetiv sørstatsrock; gjerne i samme låt. De veksler tilsynelatende uanstrengt mellom spennende samspill og enkle riffløp. Dette er ei skive som kan anbefales de av våre lesere som allerede har nese for bl.a. Kylesa, Weedeater og Sons Of Otis.

Papir meets Electric Moon: The Papermoon Sessions Live At Roadburn 2014

Det måtte jo bli en suksess når to stjerneorkestre innen europeisk psych går hverandre i møte. Papir har i en årrekke vært en lite kjent utøver av instrumentalrock, men griper stadig mer om seg etter hvert som de utgir flere plater på El Paraiso Records, eid av like danske – og noe beslektede – Causa Sui. Electric Moon er vel, sammen med Colour Haze, spydspisser for den tyske undergrunnsrocken og forventningene sto i været når de gikk i studio sammen for å spille inn The Papermoon Sessions. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at dette ble en suksess for kort tid senere ble de invitert til Roadburn for å gjenta suksessen – denne gangen på en konsertscene.

Det er ikke alle band som kunne gjentatt denne suksessen – å skape musikk som ikke bare er god nok til å bli utgitt på album, men i tillegg bli kritikerrost. Men, dette er tross alt to band med mastergrad i improvisasjonsrock og når man i tillegg tar med Mogens Deenfort, fra Øresund Space Collective, på synth, er det meste gjort. Hvis du har en forkjærlighet for utgivelsene på etiketter som El Paraiso og Sulatron, er dette albumet som skapt for deg.

Sula Bassana: Live At Roadburn Festival 2014

Jeg har lenge irritert meg over å ha gått glipp av Electric Moons konsert på Roadburn for noen år siden, men jeg var sliten etter en lang og utmattende festival. Når det tyske bandet gikk på scenen på slutten av festivalens siste dag, var jeg tømt for krefter. Dermed var det med stor interesse og høye forventninger jeg trakk inn i konsertsalen for å se Sula Bassana i fjor. Sula Bassana er nemlig pseudonymet til David Schmidt – frontfigur i Electric Moon. Som Sula Bassana spiller han alle instrumenter selv i studio, men på scenen denne kvelden fikk han med seg sine makkere fra nettopp Electric Moon.

Hans output som Sula Bassana er mer komponert enn den frie flyten som definerer Electric Moon, men denne kvelden ble disse metodikkene forent i et sett som tidvis dro mer veksler på spacerock enn psych; her man kan høre røde tråder bli spunnet tilbake til Hawkwind, tidlig Pink Floyd og Blue Cheer. Dave Schidt leder sine kumpaner inn et motorisk driv som på tross av høy intensitet like fullt har florlette detaljer og glassklar visjon. Strålende!

Samothrace: Live At Roadburn XXIV

Jeg hadde knapt hørt om Samothrace når de gikk på scenen på Het Patronaat under fjorårets Roadburn. Det jeg endte opp med var å se en av det årets beste konserter og med en tidvis fandenivoldsk intensitet som lå ett sted midt mellom Neurosis og Swans – særlig ble jeg bestyrtet over den tidvis maniske gløden som slo ut fra trommesettet til Joe Axler. Når jeg hører albumet i dag står det like fjellstøtt som konserten føltes i det glovarme kirkeannekset i Tilburg.

Bandets musikk på dette blytunge albumet hypnotiserer lytteren; hør bare på 18 minutter lange «A Horse Of Our Own» som avslutter albumet. De hadde annonsert at denne konserten skulle dra gjennom bandets album Reverence To Stone, men fikk også tid til også å inkludere «Awkward Hearts» fra debutalbumet Life’s Trade. Hvis du liker din musikk blytung og atmosfærisk er dette amerikanske orkesteret verdt all din tid!