Den siste olje!

David Bowie er død. Det vil bli skrevet mengder av artikler og minneord om det britiske ikonet i dagene og ukene som kommer, men denne gangen skal vi ta en nærmere titt på det som nå viser seg å være hans siste album – Blackstar.

Jeg skal innrømme det; jeg har aldri vært Bowies mest ivrige disippel. Likevel er jeg full av ærefrykt for hans prestasjoner i nesten fem tiår. Han har ikke sin like i dagens musikkunivers og selv om det finnes flere som både tangerer og overgår han i enkelte aspekter, er det ingen som er en bedre allrounder. Det er ikke overraskende at han ble kalt en musikalsk kameleon etter å ha mestret rollen som singer/songwriter, androgyn, blåøyd soulman, romvesen og industrirocker. Nå forlater han oss med et album som avslutter denne karrieren på et fornøyelig toppunkt.

Den siste olje var i mange hundre år navnet på den salving en prest kunne foreta med en dødssyk pasient. Denne gangen er det ikke en prest som gir sakramentet, men den dødssyke pasienten som gir oss det; et siste farvel. Det er nesten utrolig at han klarte å holde tett om kreftsykdommen som herjet i kroppen mens han satte sammen dette albumet. Så – hvordan låter hans siste hilsen til denne verden?

Det åpner overraskende nok med det ti(!) minutter lange tittelkuttet; et spor som er en forunderlig miks av jazzen fra norske fjorder, hissig jungle fra storbyen og hans nesten sakrale sang, «Something happened on the day he died / Spirit rose a metre and stepped aside / Somebody else took his place, and bravely cried / (I’m a blackstar, I’m a blackstar)«. Midt i sporet endrer låta karakter og vandrer inn i mer kjent territorie for popikonet, men hele tiden med et moderne filter på musikken. Dette åpner definitivt ikke som et retrospektivt album, men bekrefter mannens uredde fokus på fremtiden. Rent tematisk virker det som om han tar et oppgjør med kameleonryktet sitt i låtas andre halvdel. Her påstår han at han verken er en filmstjerne, popstjerne, gangster, pornostjerne(!) eller stjerneskudd; han er kun en blackstar.

«‘Tis A Pity She Was A Whore» er en noenlunde streit rockelåt fra Bowie, men inneholder nok skruballer til å overraske flere. Hør bare på saksofonarbeidet som kapper opp låtas skjelett i frijazz og atonalitet, og uten at man mister dens driv av syne. Det er lett å la seg lede til å tolke tekstlinjer som «Man, she punched me like a dude / Hold your mad hands, i cried» og «Black struck the kiss / She kept my cock» når man vet hvilke plager som må ha rast i kroppen til Bowie på den tiden låta ble skrevet. Er det en beskrivelse av slagkraften fra sykdommen som til sist tok livet hans?

Denne tolkningsviljen blir ikke mindre med åpningsstrofen fra tredjesporet «Lazarus», «Look up here, i’m in heaven / I’ve got scars that can’t be seen / I’ve got drama, can’t be stolen / Everyone knows me now«. Wow! En slik strofe treffer hjerterøttene i overlydshastighet og jeg klarer ikke fri meg fra å føle at dette virkelig er et avskjedsbrev fra en av de største kunstnerne vi har hatt noensinne. Låta gir meg en rød tråd til det samme musikalske buskaset som David Sylvian har vandret rundt i de siste årene og Bowie er ikke dårligere enn sin landsmann. Den sløye kombinasjonen av elektrisk rock og sårstemt saksofon fungerer til det nesten perfekte.

Jeg er mer usikker på hva som ligger i bunn av «Sue (Or In A Season Of Crime)», men det er utvilsomt at den griper sorg/savn om halsen og holder fast for sitt kjære liv. Rent musikalsk er vi tilbake i storbyens travle jungel, og med et rockriff i låtskjelettet. Jeg liker lyden av bandet og mannen selv – det låter nå! av det hele. Dette fortsetter på «Girl Loves Me»; det er ikke noe oldboys eller veteran over disse låtene. Låta fremstår – sammen med «Lazarus» – som et albumets høydepunkter. Den puster tidvis som et industrielt beist, med den sårstemte sangen til Bowie på toppen og et forførende refreng, «Girl loves me / Hey Cheena / Girl loves me«.

«Dollar Days» åpner sårt med dempet piano/gitar før saksofonen stemmer i; Bowie var tydelig i kontakt med sin innerste muse på dette albumet. Det er så vakkert fra en mann som utvilsomt fremdeles hadde mye å gi. Det gjør hans bortgang ekstra sår – dette var ikke et minne av en mann som hadde tømt seg for krefter. Ut fra hva man kan høre på Blackstar var David Bowie inne i en inspirert fase av sitt skaperverk og like aktuell som alltid. Men, da er det i det minste en trøst at han fikk arbeide helt til sitt siste åndedrag; vi så det samme skje med Miles Davis, Lemmy og Johnny Cash. Lån øre til disse linjene, «If i never see the English evergreens i’m running to / It’s nothing to me / It’s nothing to see» og ikke minst den hjerteskjærende avslutningen, «I’m trying to / I’m dying to» som renner rett inn i sistesporet «I Can’t Give Everything Away».

Fy f**n; albumets siste spor drar i alt jeg har av hjertetråder og opptrer både som hans siste ord på dødsleiet og det siste lure fliret i det han vet hva som skjuler seg i lyset i enden av tunnelen. På den ene siden oppsummerer han kanskje hele sitt livsverk i et kort vers, «Seeing more and feeling less / Saying no but meaning yes / This is all i ever meant / That’s the message that i sent«. Jeg får litt følelsen av å høre noen oppsummere Politimester Bastians Kardemommebylov, men det er jo hele poenget også, er det ikke? På den andre siden får jeg følelsen av at han ga oss et siste, lite stikk til alle som måtte høre på dette albumet. Først føles han usikker i åpningsstrofen, «I know something is very wrong / The pulse returns for prodigal sons«. Dette kan være den siste, absolutte usikkerhet om det han på dette tidspunkt visste ville komme, men likevel føler jeg, sett i lyset av låtas livssterke drakt, at han trådte over den siste terskel med et smil om leppene, «I can’t give everything away«.

David Bowie er død. Det er nesten ikke til å tro – slike ikoner har en iboende livskraft som nesten føles udødelig. Men, den styrken han viste oss med å utgi dette albumet er et utrolig og livsglad bevis på hvor viktig det er å se lyset i livet og ikke forfalle til mørketanker. Sett i lys av den kraftanstrengelse som ligger bak albumet er Blackstar en uangripelig klassiker!