Vinterbrølet!

Fjoråret besto av mye lyn og torden; lyden av Dovre, stormkast og Trollheimen. Det norske brølet slo ut fra fjordarmer, de dype skoger og høye fjell og viste frem en bredde som spente fra mørk blues og doom metal til hissig hardcore og sjelfylt garasjerock. Har det endret seg? Nei, for Finnmark er et album som er breddfullt av beikmørk lyrikk, rifforama og jordskjelv. Ondt Blod imponerer allerede fra første sekund på sin debut.

«Svarta Daga» går rett i strupen på lytteren med et helsikes driv som lukter av stiene Kvelertak har gått opp tidligere; dette er en hardtslående knockout med herlig allsangsglede. Men, allerede på andresporet «Nye Lydspor» låter de mer av seg selv og det på et spor som sømløst forener illsint piskende pønktrøkk med sårstemt indierock, «Æ tørke blodet / Som tåra / I fra øya«. Gåsehuden slår ut i full blomst og jeg er usikker på om det er på grunn av den jordnære nordnorske dialekten eller den elektriske nerven som preger alt bandet slår ut mot lytteren; være seg fandenivoldske riff eller  brølekoret i refrenget på ei låt som «Tragedien Kommer», «For om to kan fløtte fjell /Brenn vi brua her i kveld«.

«Symbola» er ei perlelåt som slår meg som ei slegge midt i trynet; for et riff og for en monumental opplevelse bandet gir oss når de slår seg gjennom marg og bein. Dette sporet gir meg den samme godfølelsen som Kvelertaks «Meir» eller «The Facts» av Trap Them; følelsen av at illsint raseri og poprefrenger kan ha et felles grensesnitt. I den første gjennomhøringen av plata havnet jeg en loop hvor dette sporet ble kjørt i sirkel nesten et titalls ganger. Blir dette ett av årets beste spor?

Jeg klarer ikke helt å slå fra meg at jeg også hører spor av Tungtvann i deler av bandets musikk; «Gjengtegn» er 110% illsint hardcore, men bandet vagger likevel i tråd med asfaltelskende hip hop. Det er vel heller ingen ukjent allianse her hjemme – se bare på hva OnklP gjør med sine fjerne slektninger. Men, på spor som nesten metalliske «Betongtro» er det ingen tvil om at bandet har bygd sin musikk på kjærleiken for heavy music; her får både nakkemuskler og rockefot servert det de trenger.

Vokalbruken på Finnmark er definitivt et av albumets sterkeste kort; hør bare på låter som «Kompis Med Satan» og «Brent Jord». Ikke bare er miksen av kjærlig indiestemme og rasende pønkbrøl et flott møte, men deres bruk av brølende kor fra hele bandet, norske linjer og gjesteopptreder fra nordnorske kolleger (som Fredrik Hillestad (Kollwitz), Helle Larsen (Jadudah), Rolf Rydeng Jenssen (Dia A Legend) og Hánná Rein (Biru Baby)) bidrar til å gjøre disse låtene nesten episke. Dette kan også ha med at produksjonen er utført av bl.a. bunnsolide Yngve Andersen og mikset/mastret av folk med god forståelse for bandets visjon og potensiale.

Omslaget gjør også sitt for å gi albumet denne følelsen; det renskårne motivet gir meg assosiasjoner til den ville, nordnorske naturen. Fonten smaker desto mer av mørkemann og historisk sus og selv om det kanskje smaker mer av svartmetall enn hva bandets output er, har Ole-Marius Seppola og Nicolay Tufte Østvold gjort et sterkt stykke arbeid verdig bandets ti hardtslående låter.

Ondt Blod har dermed, sammen med The Dogs og Needle Point, bevist for meg at norsk rock ikke bare er en inspirerende breddeidrett. I 2016 ser det ut til at vi fortsetter på de siste års gode trend og gjør norsk rock til en toppidrett å virkelig regne med på den internasjonale musikkarenaen!

Finnmark legges ut til salg mandag 18.januar!