Hverdagshelten: Plateselskapet

Plateselskapet er et stadig mer utskjelt ord i musikk; de har blitt anklaget for å tappe musikere for penger, ikke satse på ny musikk (kun hitsamlinger og kommersielle artister) og tenke profitt fremfor musikk. Vel, det er kanskje ofte sant. Men, det finnes samtidig en rekke gode, små plateselskap som ikke driver med dette først og fremst for å tjene penger, men for å formidle god musikk.

Men, i 2015 trenger vi vel ikke plateselskaper lenger? Kan man ikke selv gi ut sine egne skiver på Bandcamp? Jo, det er kanskje sant i mange tilfeller. Men, det kan også være enkelt å gi ut albumet på en etikett som har distribusjonen, kommunikasjonskanaler og erfaring. Dette medfører bl.a. at bandet selv kan konsentrere seg om sin kjernefunksjon: lage musikk og spille konserter. For det er bare å innrømme at platene ikke lenger er primus motor i musikkbransjen – den rollen har blitt overtatt av konsertene. Platene har blitt mechandise – noe konsertgjengeren kan ta med seg hjem som minne fra konserten, eller skaffe seg i platebutikken for å glede seg til neste konsert. Noen av de store plateselskapene forsøker seg på nytt – slik de gjorde med CDene – å pumpe ut gamle album i store opplag, men jeg er usikker på om dette er løsningen i dagens marked. De små plateselskapene er nok nærmere sannheten og utgir album i små opplag, men da gjerne flere ganger og gjerne på farget vinyl for å skille mellom 1., 2. og 3.pressing.

Vi har tatt en prat med en av dagens nyeste aktører; Blues For The Red Sun. Tromsøetiketten har i skrivende stund kun utgitt to langspillere, men disse har begge høstet lovord både her hjemme og internasjonalt. Panorama har også gledet seg over albumene til The Devil & The Almighty Blues og Reptile Master, og rett etter at selskapets første langspiller ble utgitt tok vi en prat med etikettens grunnlegger, Robert Dyrnes.

Vi velger å begynne med begynnelsen, hva vr det som fikk han til å ta stege og etablere et plateselskap? «Nå har jeg vært involvert i en haug med små selskaper de siste 25 årene, så det er ikke nytt. Har vært involvert i [etiketter som] C`mon Babe Records (kassettselskap), Underground Records, Yellow Snow Records, Fucking North Pole Records og de senere årene Backbeat Records og Bukta Records – og nå altså Blues For The Red Sun. Jeg har lenge hatt en ide om å starte en label for stoner/doom/tung blues, og ideen ble til virkelighet da Oslobandet The Devil and The Almighty Blues hadde spilt inn sitt album og de kom til meg og sa at jeg måtte gi ut albumet. Da var det ingen vei tilbake! Dette skjedde høsten 2014 og albumet kom ut i februar 2015 som det første på Blues For The Red Sun. Det er nok den beste platen jeg noen gang har fått lov til å være med å gi ut».

Det er tydelig at Dyrnes har den erfaringen som trengs, men det er vel ikke slik at alt går på skinner hele tiden – hva har den største utfordringen vært og hva tror han det blir i tiden som kommer? «I oppstarten og fremover de første månedene var likviditet/cashflow den største utfordringen. Man starter med to tomme hender og skal investere mye i innspilling, design og trykk av skiver. Dette er ting man må betale når produksjonen starter og kanskje får igjen først mange måneder etter release, når man får oppgjør for solgte plater fra distributørene. The Devil and The Almighty Blues tok store deler av disse kostandene selv for å få ut platen, hvis ikke hadde ikke dette vært mulig å få til. Nå jobber vi (vi er to som driver labelen, det er min kone Kari og meg) med å søke inn oppstartmidler. Får vi det, så går nok det mye letter fremover. Vi har allerede fått innvilget midler fra Innovasjon Norge til de kommende aktivitetene, så vi er på vei»!

Men, utfordringer gir jo også prestasjoner og Robert er klar over sine milepæler, «Så langt har den største prestasjonen vært å komme i gang. Mye styr for å få et aksjeselskap på beina og få logistikken med distribusjon og etablering i gang. Nå har vi digital distro via Phonofile, mens vi bruker Diger Distro på de fysiske tingene i Norge. Distribusjon i utlandet gjøres av Stickman/Soul Food. Sistnevnte når ut i Norden og i Mellom-Europa. Vi har også fått på plass [samarbeid med] et genialt promobyrå for Tyskland, Østerrike og Sveits – som har levert som bare det. Kult å få jobbe med så mange kule partnere som vi har fått på plass til nå. Utfordringen fremover blir å få laget solide produkter, som vi klarer å nå ut med».

Den neste utgivelsen til selskapet var Reptile Master som både ga ut en singel i begynelsen av oktober i fjor og albumet In The Light Of The Sinking Sun på alle formater senere samme måned. På intervjutidspunktet var han tydelig på at de neste utgivelsene var Monumentum fra Fauske og Heave Blood & Die fra Tromsø. Det er jo inspirerende at majoriteten av etiketten er fra band som har sin base nord for polarsirkelen. Rent tradisjonelt har det vist seg vanskelig å få oppmerksomhet for band og musikkinteresserte å hevde seg hvis de befinner seg langt utenfor bransjens tradisjonelle maktkorridorer. Det viser jo hvor viktig hvor internett generelt, og sosiale medier spesielt, er for de små aktørene.

Hva er det da som er drivkraften deres? For på tross av at godt humør er viktig, «motivasjonen er å få være med å spre god musikk, jobbe med trivelige folk og gjøre ting man brenner for. Blues For The Red Sun er og skal være et overskuddsprosjekt – der det skal være morsomt å gjøre utgivelsene», så er visjonen til Dyrnes tydelig, «målet er å bli Norges (og kanskje Nordens) ledende label innen sjangerne stoner, doom, psych og heavy blues». For å nå denne visjonen er man jo avhengig av kunder, men han har en peiling på hvem de er, «Det er folk som er interessert i tung, seig og deilig bluesbasert stoner/doom. Det er folk i alle aldre av begge kjønn og fra små og store steder rundt om i verden! Vi prøver å nå ut til de som er interessert i musikken. Men vi ser også at vi når ut til de som er interessert i vinyl og folk som er interessert i limiterte utgaver av vinyl. Så selv om dette aldri kommer til å bli kommersielt, så er det i utgangspunktet en ganske stor publikumsgruppe. Skiva til The Devil and The Almighty Blues er nå trykka opp i 2000 fysiske eksemplarer. De fleste er solgt – så nå ser vi på muligheten for å trykke enda flere».

Hvordan forsøker de å få kontakt med sitt publikum? Dyrnes går rett på sak og tar frem sosiale medier fra sitt våpenarsenal, «Vi prøver å ha direkte dialog og tilby limiterte utgivelser rett fra vår facebook-side. De som følger oss der, får først mulighet til å sikre seg de mest eksklusive utgivelsene. Foruten dette har vi veldig gode folk som jobber med distro av labelen. Folk vi liker og som har et brennende hjerte for slik musikk. Og det er et bra utgangspunkt. Målet fremover blir å nå ut til enda flere i hele verden – og bygge en base av kunder til labelen». Han er også tydelig på hvorfor kundene skal velge etiketten, «Vi ønsker at utgivelsene skal ose av overskudd, og vi skal være tro mot vår overbevisning om at vi kun skal gi ut bra ting innen vår sjanger. Så målet er at våre kunder skal kunne stole på at vi gir ut bra musikk og bra utgivelser. Vi ønsker selvsagt at det skal være en rød tråd i alt vi gjør; vi kommer ikke til å gi ut musikk utenfor stoner/doom/psych/heavy blues sjangeren. Og vi ønsker å ha en sterk nordnorsk profil på labelen, selv om ikke alt vi gir ut skal være nordnorsk».

Han påpeker at han egentlig ikke har noen klare inspirasjonskilder for etiketten, men avslører til slutt noen av sine ledestjerner, «men det er klart, vi har kalt opp selskapet etter en av platene til verdens beste band (Kyuss), så vi ønsker jo at når folk ser navnet Blues For The Red Sun, så skal de tenke Kyuss og deretter få en god feeling og en god assosiasjon. Jeg er for øvrig en stor fan av den italienske labelen Heavy Psych Sounds. De har foredlet italiensk musikk i sjangerne stoner og psych på en veldig bra måte. Og de har fått meg til å oppdage masse band jeg aldri har hørt om før».

…og til slutt..

Intervjuet er over, men vi kan jo ikke gi oss før vi har lært Robert litt bedre å kjenne. Hva er da bedre enn å få høre litt om musikksmaken hans? Han er, som grunnlegger av et plateselskap, interessert i nye navn når han trekker frem hvilke band han hører på for tiden, «det går mye i Monolord, Child, Greenleaf og generelt mye tung melodiøs musikk». Men, selv om han har fingeren på pulsen er hans favorittmusikk gjennom tidene likevel tidløs. Han klarer ikke peke ut et album, men blir ikke målløs av den grunn, «jeg kommer alltid tilbake til band som Black Sabbath, Blue Cheer, Kyuss etc. De blir jeg aldri lei».

Når han bes om å nevne sine beste konsertminner sliter han først med å svare før han plutselig remser opp sine beste minner, «Oi, det er mange. Fikk sett Blue Cheer live i USA rett før originalmedlemmet Dickie Peterson logget av i 2009. Det var stort. Ellers har jeg vært heldig og fått gjøre konserter med mange av mine favorittband i Tromsø; Kyuss Lives, Monster Magnet, Graveyard, Horisont, Pentagram, Nebula, Rival Sons, Brutus, The Devil and The Almighty Blues, Hypnos, Black Moon Circle, Witchcraft…og mange, mange flere»!

Helt til sist, og på tampen av uka, kan vi jo se om mannen har et tips til hva man skal lytte til på lørdagskvelden og søndag morgen? «Jeg er sjelden ut på byen, så jeg hører på mye av det samme både lørdag kveld og søndag morgen. Startet sist søndag med sisteskiva til Monolord. Det funker fint»! Helt til sist avslører han en indre diplomat, «Ellers avhenger det mye om jeg har andre rundt meg. Det er ikke alltid det passer å spille tung og seig musikk».