Obskøn lidenskap!

Musikk har blitt muzak. Vel, det er ikke helt sant; men det føles i det minste slik når man låner øre til mye av det bransjeseminarene mener er verdt å presentere. Mye ny musikk har kravla så langt opp i sitt eget brunøye at de tydeligvis ikke lenger forstår at rock skal være rått, sexy og moro. I stedet skal det være filtrert gjennom dresskledde PR-byråer, fokusgrupper og profittkåte managements slik at man har mistet fokus! Heldigvis er ikke dette tilfelle for ett av årets mest forfriskende album!

Suck More Piss er ikke et album for de av våre lesere som er altfor opptatt av å være politisk korrekt. Nå har Kosmic Boogie Tribe, eller KBT, lagt frem et helstøpt album som i stor grad handler om verdensbildet til en atten år gammel kvisete gutt – her her det lite plass til annen filosofi enn jenter, øl og rock’n’roll, «Girl come closer / I’ll be your fix / We’ll fuck to AC/DC / It’s the ultimate kick […] What it’s going to be? / Gin, scotch or wine?»!

Med et slikt utgangspunkt er det kanskje heller ikke unaturlig at bandet åpner skiva med ei låt om å drekke øl. Tittelkuttet spiller etter sigende på den australske strofen sink more piss som igjen kan oversettes til «drekk mer øl»! Låta er bredbeint og breial og gir lytteren en klar pekepinn på hva som skal komme, men jeg synes likevel den er albumets svakeste. Dette sier dog ikke mye da resten av albumet er som en knyttneve som slår knockout på det aller meste her til lands! De tar kvelertak på lytteren i andresporet «Habaneros» som nesten er så allsangvennlig at den fortjener en egen dans(!) i det bandet bryter ut i refrenget, «Don’t scratch your balls / While you’re cutting habaneros«. Det er et særdeles godt råd som gjentas med elektrisk nerve i det sporet bråstopper etter 2:33 min og som er den tydeligste referansen til ett av bandets broderband; dette er et spor som like gjerne kunne blitt en del av diskografien til Morten Lundes The Mormones.

Jeg har i stadig større grad blitt fanget av fortiden og har lagt min elsk på band som makter å filtrere særlig syttitallet gjennom sine moderne filter. Dette tiåret hadde kanskje ikke idealismen og nysgjerrigheten til sekstiåtterne, men de hadde heller ikke blitt fanget av plastlidenskapen fra åttitallet. I stedet er dette tiåret et overskuddslager av finslepne ideer, en retur til arbeiderrocken etter hippietidas stadig mer visne blomster, og etterhvert også et illsint raseri mot samfunnet. Ut av denne miksturen av hardrock, pønk og tenåringsangst stuper KBT med et skjelmsk flir om leppene, «One, two, three, four / I don’t like you«. Godt titulerte «I Don’t Like You» er ett av sporene som treffer meg nærmest hjerterøttene og får meg til å minnes den tidvis håpløse ungdomstiden, men «Get Fucked» er også et treffsikkert fuck you til de voksne, «When i was seventeen they told me i could never be / A man of the hour / Well, i’ll show them differently».

Det er kanskje en vag sammenligning, men guttungen på Suck More Piss føler jeg kan være lillebroren til den bittersøte ungkaren på Swamp Gospel Promises av The Dogs. De har definitivt de samme foreldrene, rock’n’roll og blues, men KBT har fremdeles en forkjærlighet for sin pønkete onkel. Det utagerende orkesteret er nesten som ei supergruppe å regne fra Tigerstaden; med medlemmer fra bl.a. før nevnte The Mormones, Lonely Kamel og The Good The Bad & The Zugly. Med en slik sammensetning av ringrever, hersker det vel ingen tvil om at bandet spiller svett rock’n’roll av aller beste merke. Jeg mener at KBT er den perfekte bastard av et one-night stand mellom Jokke & Valentinerne og skitten, amerikansk pønk og det gjør bandet, etter min mening, til fettere av amerikanske pøbelunger som The Shrine og Lecherous Gaze.

Det skal vel ikke herske noen tvil om at et band som AC/DC står høyt på lista til bandet, titt og ofte hører man røde tråder til australierne i riff og verselinjer, men det er ikke de eneste inspirasjonene KBT har hentet down under. Bandet har titulert ei låt etter Lobby Loyde, gitarikonet fra band som Billy Thorpe & The Aztecs og Rose Tattoo. På dette sporet slår de frem riff som jeg ved første gjennomhøring nesten synes drukner i lyden av Angus Young, men som jeg nå har lest meg opp til å forstå kanskje heller er det elektriske manifestet til Lobby Loyde. Det er et fenomenalt spor med et helsikes fett riff og nydelig call-and-response mellom bandets stemmer. Når de i tillegg legger inn et ekstra gir i det låta raser inn i sitt klimaks ligger alt til rette for ett av årets beste album!

Jeg har sagt mye om det norske plateåret allerede, og vi er fremdeles bare halvveis i januar, så jeg skal kun si at KBT med Suck More Piss er med på å legge lista for norsk rock knallhøyt i år. Det er nesten fysisk umulig å ikke flire, føle rockgleden spre seg som god whisky i kroppen og trykke ‘play’ på albumet så snart sistesporet har tonet ut. Dette blir morro!