Barbarene er tilbake!

Å jævlar; barbarene er tilbake! Vel, Conan har vel aldri vært vekk – på de seks årene som har gått siden de ga ut debuten Horseback Battle Hammer har de rukket å gi ut fire studioalbum, ett livealbum og splitutgivelser med likesinnede som Slomatics og Bongripper. Uansett – et nytt album fra denne trioen føles som en real happening og jeg merker det kribler i både fingre, rockeføtter og ører i det jeg trykker ‘play’ første gang jeg skal la Revengeance rulle over meg.

Revengeance; for en hinsides passende tittel for dette engelske bandet. En definisjon man finner på internett går rett på sak, «considered to be an act of the most violent retaliation«. Det er jo passende for et band hvis episke tematikk ofte lefler med den samme blodsutgytelsen og voldsomheten man finner i levnaden til bandets navnebror, cimmerianeren Conan. Dette verdensbildet finner man også igjen på bandets omslagskunst hvor både skremmende riddere, onde trollmenn og mørke fjellkjeder er i fokus. Men, denne tittelen passer minst like godt på bandets musikk; dette er ofte lyden av sjølveste ragnarok og flammehav.

Jeg ble kjent med, og slått rett ut av, bandet når jeg hørte deres første undergrunnshit; låta «Hawk As Weapon» fra langspilleren Monnos. Jeg elsket deres nådeløse miks av monumentale repetisjoner og gode melodigrep og sistnevnte bidro til å gi bandets musikk et lettspist aspekt selv om sluttresultatet var en massiv blitzkrieg ut av høyttalerne. Jeg ble slått over ende av bandet uavhengig om de satte inn raske angrep i «Battle In The Swamp» eller truet meg til betingelsesløs kapitulasjon etter nådeløs og seig beleiring med låter som «Headless Hunter». Dette albumet ble nær sagt genierklært av en samlet undergrunn, men bandet hvilte ikke på laurbærene. Jeg dyrket riktig nok min lidenskap med splitutgivelser, noen konsertopptak og deres herlig titulerte debut Horseback Battle Hammer, men det var deres andre langspiller, Blood Eagle, som førte bandet langt inn i mitt sjeledyp. Førsteinntrykket kom med den overraskende raske singelen «Foehammer» som fikk meg til å se på bandet som et britisk High On Fire. Men, albumet var «mer av det samme» og i løpet av få dager hadde jeg fått nye favoritter som «Crown Of Talons» og «Total Conquest». Bandet hadde ikke endret retning i nevneverdig grad, men hva gjorde vel det når det de leverte hadde grandiose kvaliteter?

Dermed var det med noe ærefrykt jeg trykket ‘play’ denne gangen; hvor vil bandet ta meg? Vel, tydeligvis til Shangri-la og forbi. Bandet åpner nemlig med den hissige sluggeren «Throne Of Fire» og dette er en metodikk som har vært til hjelp for bandet tidligere; å åpne med en rask knockout som setter lytteren ut av spill og åpner for at de påfølgende seigere eposene skal få fritt leide inn i hjerterøttene. Denne gangen er det ikke enten/eller, men snarere både og. Sporet er en fortreffelig miks av bandets mer pønka(!) output og deres doom extravaganza og viser frem deres musikalske univers på en ganske bokstavelig måte. Det låter kanskje kjedelig at Conan er såpass ensporet, men det er det definitivt ikke. På samme måte som bl.a. Belzebong, Earth og før nevnte Bongripper er Conan et eksempel på et band i doom metal som finner zen i repetisjonene. Ved første møte føles kanskje bandet som en one-trick pony, men ved nærmere ettersyn ser man et band som leker seg med detaljene i hvert riffritt. Dette er også hørbart i tordenen som legges frem av Rich Lewis på trommer; han har etter min mening bidratt til at bandet, i enda større grad enn tidligere, har laget musikk som føles som essensen av apokalyptisk rock.

Dette blir veldig tydelig på andresporet «Thunderhoof»; låta er et mektig møte mellom det man ikke spiller og den elektriske nerven som har gjennomsyret alt gitarist/vokalist Jon Davis har gjort siden bandet ble grunnlagt. Her får han hjelp av stemmen til bassist Chris Fielding og følelsen av være utsatt for et verbalt angrep forsterkes. Jeg føler de også har blitt bedre låtskrivere etter hvert som tiden har gått, og der de før stolte på sine riffritt er de nå i stedet fremme med gode låtideer. Les meg dog rett: dette er ikke låter som vil sneie innom singlelister, eller trende på sosiale medier. Men, det viser at bandet har sett et behov for relansering av sitt eget uttrykk.

«Wrath Gauntlet» fortsetter hardkjøret ut av høyttalerne, men låtene ruller ikke over meg som en bulldozer. Snarere renner de over meg som mørk tjære; holder meg fast og gir meg ingen mulighet til å unnslippe. Selv om denne repetetive stormen kan føles nesten utmattende, er det likevel ingen ueffen opplevelse.  På dette sporet hører man likhetstrekk mellom bandet og folk som Earth og Sunn 0))); en forkjærlighet for monotonien skaper et monumentalt trøkk som nesten føles truende. Men, der de nevnte amerikanerne ofte velger å stole på denne seigheten, inkluderer Conan i større grad et melodiskjelett som de kan henge disse stemningene på. Dette repeteres til det nesten føles som et overgrep; bandet har forstått at man må hamre budskapet inn i lytterne og det gjør de med all kraft.

Tittelkuttet bryter med albumets røde tråd som «Foehammer» brøt med sin på Blood Eagle; de braker løs med et (for del) helsikes tempo som setter et støkk i lytteren etter å ha blitt druknet av rein doom tristesse få minutter før. Selv om de dog roer seg noe ned, forsterker de førsteinntrykket fra «Foehammer» som det britiske High On Fire: rifferobring, brølende vokal, buldrende trommetrøkk. Her brukes det ingen masker; dette er utilslørt og ærlig heavy metal av den gode sorten! Med den vennlig titulerte «Every Man Is An Enemy» er de dog tilbake i et velkjent område av rockskogen hvor Rich Lewis lar trommene sette kurs for låta; dette er ei perkussivt sterk låt. Han briljerer ikke, men spiller akkurat rett for Conan. Her veksles det mellom riff som truer nakken fra å skli av kroppen i ren hodekastende nytelse, og mer innfløkte grep som slår fast bandet fandenivoldske groove.

Man lar seg merke av kjøret til Conan; dette er ikke lettbeint underholdning – men i stedet suggererende undergangslyd. «Earthenguard» er albumets piece de resistance og jeg føler det viser en slags vei fremover inn i ukjent land. Dette er bandet i sin mest episke drakt så langt i sin diskografi; det er et velkjent territorium de tar oss med inn i, men likevel er noe ukjent. Grepene, detaljene og nerven blir sammen noe mer enn summen av delene – Conan har kommet hjem! I det hamrer låtas senterriff ut av høyttalerne sitter jeg med en følelse i kroppen jeg ikke har kjent for andre enn Motorpsycho, Yob og en håndfull andre band. Dette er enormt!

For de av dere som allerede har bandet i hjertemørket deres, er det ingen tvil – dette er bandets beste album så langt! Derimot – for de av dere som fremdeles ikke har hørt Conan; hør på dette: Revengeance er ikke et lettspist album; det krever en god del av lytteren sin. De repetetive riffene, det nesten ummenneskelige trøkket og dybden i bandets palett kan rett og slett slite deg helt ut. Men, hvis du allerede har skaffet deg en forsmak på orkestre som Sleep, Bongripper og Belzebong burde du ta i mot et råd: Løp og kjøp!