Mørk popglede!
Jessica Sligter er en nederlender som bosatte seg i Norge for flere år siden da hun følte den alternative musikkscenen var forfriskende og spennende. Hun har visstnok vært involvert i prosjekter som The Story Of Modern Farming tidligere, men nå er hun aktuell med et album under eget navn. A Sense Of Growth har blitt et mangefasettert album som ser ut til å trekke veksler på både jazz, country og mørk pop.
«Surrounds, Surrounds Me» åpner albumet med en sløy basslinje og vakre strykere. Sligters stemme er varm og følelsesrik og man forstår raskt at hun kan hevde seg med de beste. Tidvis mener jeg å høre litt av David Byrne i den skimrende stemmen, men hun er også sitt trygge jeg i et lydbilde jeg, av en eller annen grunn, assosierer til Sinead ‘Connor. Elektriske gitarer og mørkstemte blåsere gir låtas enkle skjelett en dress av gode detaljer. Denne mørke popmusikken er også essensen av andresporet «Wherever You Go»; her er pianoet melodiens grunnmur i kombinasjon med Sligters stemme. Den er dog ikke like fremfusen som sitt søskenspor, men velger heller å snike seg frem mot lytteren.
Men, dette albumet er et flerhodet beist, og på de neste sporene dukker Sligter opp i en annen kjole; farget av sekstitalets jazzsang. Disse sporene er de første som virkelig åpner ørene mine; ikke ulikt hva Phaedra gjør makter også Sligter å påkalle ånden av Nina Simone i sin følelsesrike stemme. Det hjelper også at akkompagnementet på denne låten kjenner på det intense drivet som slo ut fra Simones tangenter. «The Dream Dealer» viderefører denne stemningen med en stille blåser, før Sligter stemmer skjelvende til sammen med et kor.
«The Smoking Tree» fører oss igjen inn i smulere farvann; ikke ulikt det lydlandskapet vi stiftet bekjentskap med på albumets første spor. Hun stemmer i med spoken word som spenner opp et flott, litterært lerret. Instrumenteringen minner meg av en grunn om nederlandske Zita Swoon, et prosjekt som startet opp som en spinoff av kultbandet dEUS.
Platas to siste spor er dens mest eksperimentelle; «Mercilessly Clear» legger frem lange strykerdroner som blir et teppe hvor på Sligter kan trampe rastløst frem og tilbake som en løve i bur, ukjent og ilsken. Her finner vi igjen hennes Nina Simone, men nå smaker musikken er av hva Karin Drejier kunne gjort i Fever Ray uten elektronikk. Avslutningssporet «Run, Now!» er på sin side det mest tradisjonelle sporet på albumet. Takket være den strengrike instrumenteringen og hennes mantrastemme gir meg assosiasjoner til David Eugene Edwards (Woven Hand, Sixteen Horsepower).
A Sense Of Growth har blitt et interessant album som viser frem en spennende stemme på den norske musikkscenen. Det skal bli spennende å se hvor hun tar ferden videre.
