Døden har kommet!

Når man velger seg Døden som navn på bandet sitt, står man i fare for å sette assosiasjoner i hodet på lytteren nesten umiddelbart. Selv fikk jeg Monty Pythons uheldige middagsselskap i deres The Meaning Of Life i tankene, og i det førstesporet Skål For Undergangen åpner med dommedagsladet orgelbrus er det en assosiasjon som ikke slipper helt tak.

Men, det tar ikke lang tid før bandet slår inn i lydbildet med full kraft og avslører at bandet er et fandenivoldsk orkester med begge beina trygt plantet i den norske faunaen som gir næring til så ulike beist som Ondt Blod og Reptile Master. Som flere av sine samtidige er bandet oppmerksom på kraften som ligger i refrengraseriet deres og dette slår også ut av høyttalerne. De synger med snerten av galgenhumor på albumet og avslører en brennende lidenskap over vårt samfunns virkelighetsoppfatning, «Befrielsen i kveld ligger i bunnen av ei flaske (…) Ta en skål for undergangen / Følg med, min svirebror«. Jeg får av en eller annen grunn britiske Skunk Anansie i blikket og deres kamprop, «Yes, it´s fucking political«!

Bandets bruk av et flerstemt brøl minner meg om den desperasjonen som renner gjennom blodårene til Fugazi, og den følelsen er særlig tydelig på et spor som Dansende Marionetta som nesten flommer over av illsint obsternasighet. Låta forener hardcorebrøl med industrirockens maskineri og gitaren føles mer som en motorsag enn et instrument.

Jeg mister ikke de amerikanske legendene av syne i det jeg hører det enkle låtskjelettet på tredjesporet Paralysen; det er snodig mye rein kraft i rommene musikken åpner. I det repetetive gitarer griper stafettpinnen etter det første refrenget får jeg følelsen av å høre den sprø intensiteten til bob hund, men den blir borte like raskt som den kom og igjen får vi bandet med sitt trønderske humør.

Men, jeg klarer likevel ikke helt å gi slipp på det skånske bandet og jeg mener å høre mye av de i gitarlinjene på Billig Sjelefred For Enhver Idiot; her har dog bandet lagt vekk de mest hektiske grepene til fordel for et mer uformelt indiepreg, «Nå e det pølsefest / Og billig børst / Billig sjelefred for enhver idiot / Glatt over alt ubekvemt«. Dette sporet fenger meg ikke helt, på tross av en god tekst, og føles litt tom for klimaks. Men, den akustiske makta på Tråkke I Egne Fella gir meg fliret tilbake og låter av den innbitte gleden til Håkan Hellström i hans bedre stunder og har lydbildet av Isolation Years. Ei herlig forfriskende låt fra et band som har sine røtter i elektrisk hardcore og ett av platas definitivt beste spor!

Men, vi er snart tilbake tilbake i den elektriske dansen; Døden Følger Hvert Skritt Du Tar mikser et hektisk driv med gode refrenglinjer og partier med mer tilbakelente hvileskjær, men som likevel er mørkt til stede. Her hører man deres tosidighet; de trekker med hell inn andre inspirasjoner inn i grunnkilden av hardcore. Dette gjør de til perfeksjon på Gjenvinning Av Håpløshet som gir meg en god følelse av å høre pønkens svar på Gatas Parlament i et deilig sortmalt elektrisk lydbilde; nå får også gitaren løpe ned smug som farges av hardrockens drømmefangere.

Havet Gir, Havet Tar åpner med lyden av dønninger og følges av et et seigt gitarparti som smaker godt; her hører man lett at bandet har hentet medlemmer fra Black Moon Circle. Men, like etter har de kastet seg inn i et hektisk pønkparti og farer av gårde inn i en ode til havet. En schizofren låt som både føles perfekt og ikke helt tilfredsstillende på en og samme tid – snodig.

Plata avsluttes av Vi Har Venta Så Leng På Ingenting som er en av dens lengste spor; her lar de hardcore være hardcore og viser heller frem seige riff og drønn. Dette mikses i hop med dempede verselinjer og store refreng og er god avslutning på et album som burde være langt fra døden for Døden. Jeg liker den grandiose følelsen de klarer å spille frem på denne låta og det er en retning jeg gjerne vil se de gjøre mer ut av når vi møtes ved neste veikryss.