Måpende villmark!

Jeg hadde ikke særlig kjennskap til verken Jenny Hval eller Kim Myhr før jeg trykket play på dette albumet, men etter hvert som det bretter seg ut foran meg må jeg innrømme at jeg føler en djup og gledelig hengivenhet for det de har laget.

Dette albumet fikk sin tittel etter en samtale mellom de to hovedpersonene om hvordan Bob Dylans stemme hørtes ut. Dette betyr dog ikke at dette er et album for de av dere som allerede nå savner den amerikanske veteranen – Myhr og Hval har, sammen med stadig mer populære Trondheim Jazz Orchestra, i stedet skapt et album som står på kanten av steppelandet som tilhører den komponerte musikken.

Jeg elsker å bli utfordret; noe som kanskje er uvant å høre fra en som elsker det repetetive trøkket i doom metal og klisjeleken i country. Men, i denne undergrunnen er det også stor åpenhet både hva angår tukling med egen sjanger angår og krasse utspill mot ukjent land; se bare på hva utøvere som Sunn 0))) og Ulver gjør til stadighet. In The End His Voice Will Be The Sound Of Paper er et slikt album som, allerede etter første gjennomlytting, fikk meg til å skvette, flire og måpe.

Gitaren til Kim Myhr høres ut til å åpne seremonien med stillfarne og ivrige grep før Hvals mjuke stemme, dempede strykere og klimprende piano sniker seg med i leken. Rundt melodien til Hval svirrer Myhr og orkesteret inn og ut av et spor som balanserer på kniveggen mellom komposisjon og improvisasjon.

Denne balansegangen gjennomsyrer albumet, men på ulike måter. Det blir synlig allerede på albumets andre låt, «Something New», hvor orkesteret blåser inn og ut av høyttalerne på samme måte som plutselige vindkast på en lun sommerdag. Etterhvert slår Hval og Myhre følge med denne vinden med en melodi som gir meg assosiasjoner til noe John Fahey kunne laget; det føles ut som om det improviserte har en respekt for det komponerte og man innser at bandet er godt inneforstått med at de to metodene for tilnærming til musikk ikke trenger stå steilt mot hverandre, men i stedet kan mikses sammen til en større helhet. Ikke at dette ikke er forsøkt tidligere, men jeg mener man denne gangen har oppnådd denne sammensmeltingen med stort hell; ikke ulikt slikt Sunn 0))) gjorde med blåserne på sitt album Monoliths & Dimensions.

«Me, You Me, You» våger seg mer frempå og orkesteret legger lekre detaljer rundt Myhrs gitar. Etter hvert spiller han gitaren sterkere frem i lydbildet og de andre må bare kaste seg på det stadig mer høylytte gitarløpet. Hvals stemme er først med på å danne et teppe for musikken, men etter en dempning av musikkens intensitet, er det hennes tur: først med en blåserfull stemme, deretter setter hun kursen med en melodi tuftet like mye på den norske folkmusikken som av eksperimentene til Björk. Ensemblet har dog mye mer å by på, og på det påfølgende sporet føler jeg også orkesteret virkelig våger. «The Beak» åpner på en nesten okkult måte med repetetive slag fra trommesettet, men etter denne mørke åpningen trekker både Myhr og Hval inn i lydbildet og, sammen med den forsiktige pianoklimpringen, får de lyssatt låta. Men, det betyr ikke at sporet er tafatt, for i løpet av kort tid er vi inne i et inferno av ivrig og hissig instrumentering.

Albumets andre halvdel er ikke dårligere; «Mass» trekker veksler på sporene som har gått før, men har et mer muskuløst skjelett ensemblet ikke har vist frem tidligere hvor Myhrs gitar både er insisterende og tilbakelent. Han skaper lydløkker hvor Hval kan legge sin stemme og her får hun vel også selskap av hans stemme. Etter hvert blir man nesten satt i transe av den insisterende komposisjonen, og denne kombinasjonen er særlig besnærende og fører nok til at jeg synes sporet er blant de beste på albumet.

«Even The Wovels» glir ut av høyttalerne som smul sjø, og Hvals stemme er som balsam for ørene. Sporet føles dermed som et hvileskjær etter det heftige «Mass». Men, nysgjerrigheten returnerer allerede på «Soft As Tongues» der først Myhr maler opp et buskas av gitargrep, før orkesteret i stadig større grad overtar. I en gråsone føles det hele som brottsjø hvor alt kastes i, over og under hverandre. Så, med ett, er man inne i stille farvann nok en gang hvor Hval får imponere med en stemme som griper om Nina Simones nerve. Orkesteret er dog ikke ferdig og får avslutte sporet på en åpen og fri manér, Men her tar jeg meg i å ønske meg mer komposisjon; det ender for ustrukturert for min smak.

Albumet ender opp med «Silence A Beat»; Myhr legger frem en stillfaren gitar som Hval benyttter som plattform både med ord og lydlek. Dette sporet er en dempet avslutning på albumet hvor Hval tidvis kan mane frem en indre Jeff Buckley, men inntrykket jeg likevel sitter igjen med er drømmende skisse; et outtake som de kanskje følte kunne bestå i sin opprinnelige form. Jeg er vel ikke helt enig, og her våner rockeren i meg som savner en jevn flyt i låtas fremdrift. Uansett – med dette albumet har både Myhr, Hval og Trondheim Jazz Orchestra at de alle er å regne med innen nyskapende, norsk musikk og etiketten Hubro, som ga ut albumet, blir en stadig sterkere utfordrer til Rune Grammofon som et hjem for frimusikk her på berget.