Tyskere i fyr og flamme

Med et navn som Fjørt er det kanskje som nordmann vanskelig å ta post-hardcorebandet fra Aachen i Tyskland på alvor. Men da undertegnede ved en tilfeldighet i høst kom over deres album D’accord fra 2014, var fliret som kom snikende over ansiktet mitt fostret av helt andre grunner enn et litt rart navn. Trioen glimret tidvis til i kunsten å blande hardcorens aggressivitet med mye av emoens melodiske ettertenksomhet og lengsel. Samtidig viste det seg nok en gang at det tyske språk fungerer utmerket til å skrike ut følelser med.

På nyåret slapp bandet oppfølgeren og tredje utgivelse Kontakt, et album som i større grad har beveget seg bort fra den umiddelbare melodiøse stemningen som lå som til grunn på forløperen. I stedet har Fjørt tilsynelatende blitt litt hardere og tyngre i kantene og f.eks. gått motsatt vei av sine landsmenn i samme musikalske landskap, Burning Down Alaska, som på sin nye single ser ut til å gå i en mer melodiøs retning.

Etter første gjennomlytning av det nye albumet var det tvil i mitt hode om dette var riktig vei å gå. Som alltid med moderne post-hardcore er det innimellom vanskelig å skille sangene fra hverandre, der det handler mer om hva slags følelser helheten trigger og noe mindre om enkeltlåter. Så også i Fjørt sitt tilfelle. Det er generelt mindre variasjon i vokaldynamikken og volumet er stort sett det samme. Det vil si på 11. Med en del unntak, selvsagt.

En skulle kanskje ikke tro det, men kvaliteten på vokalen har faktisk stor betydning også innenfor denne delen av musikkuniverset, da det er viktig med en god balanse og en god formidling av de følelsene som ligger til grunn for låtene, når tekstene for det meste skal ropes. Hovedvokalist Chris har mye på hjertet og jeg liker stemmen hans, men han kunne nok med fordel vært mer på utkikk etter enda flere steder å variere. Men det er ikke først og fremst et problem, mer et lite savn fra min side.

Der D’accord ofte var en mer variert og lagmessig utgivelse, blir det fort tydelig at Kontakt har fått et større preg av ren hardcore. Noe som selvsagt ikke betyr at den er noe dårligere, bare at man må justere forventningene om man har hørt på Fjørt før. Men det viser seg etterhvert at albumet likevel har mye å by på når det hele får satt seg. Sakte, men sikkert trår de subtile melodilandskapene fram og gir låtene en større emosjonell dybde for lytteren. Den episke dimensjonen bandet er så gode på har likevel ikke forsvunnet, bare gjemt seg litt bedre.

Fjørt har et engasjement som føles unektelig veldig ekte og intenst. Førstesingel Lichterloh (oversatt til noe sånt som flammer/stå i fyr) griper deg f. eks. i følelsesstrengene og rister godt. Den er ikke på samme nivå som Valhalla fra D’accord, men det er ikke langt unna. Her skulle jeg gjerne sett at skoletysken min hadde vært på et høyere nivå, slik at det hadde vært mulig å komme mer til bunns i tekstene. Rent musikalsk er det ikke fritt for at det er imponerende hvor mange kaskader av lyd trioen makter å skape og likevel får det til å høres åpent ut.

Likevel vil jeg akkurat nå mene at Kontakt er et skritt ned fra forrige gang, helhetlig sett. Det hadde vært fint å høre bandet utforske stemningene sine mer og ikke gunne på like ofte som de gjør her. Men langtidsslitasjen virker å være ganske liten, så det er gode muligheter for at albumet vil få mye tid videre i mine hodetelefoner fremover.

Vel verdt å sjekke ut, altså.