Roadburn 16: Panorama anbefaler!

Det er igjen på tide med vårens vakreste eventyr; festivalen Roadburn i Tilburg, Nederland. Den opprinnelige festivalen for undergrunnens heavy music pleier alltid levere mer variert program enn Desertfestene i London og Berlin og blytunge Temples Music i England, og i år har de levert en overraskende helsetøpt pakke til sine tilreisende. Panorama skal selvsagt, akkurat som vi har gjort de siste årene, rapportere fra festivalen, men i år vil vi også gjennomgå festivalprogrammet for å gi dere våre anbefalinger til årets line-up!

Torsdag 14.april

Torsdagen er alltid magisk på Roadburn; nykommere måper over den gode stemningen som umiddelbart oppstår i salens mørke, i bargata og i barene. Veteranene på sin side gleder seg over å treffe gamle venner og finne tilbake til følelsen man alltid er lei seg for å forlate ved festivalens slutt. Faren er dog stor for å overfyre når man med ett befinner seg i dette drømmelandet, og da er det viktig å trekke pusten, sette opp et tilfredsstillende program for sin reise gjennom Roadburns første dag.

Converge: De amerikanske hardcorelegendene er et interessant tillegg til årets festival; den nederlandske festivalen har alltid hatt fokus på doom og psykedelia, men i de senere år ser man at de også inkluderer musikk for moshpits og dans foran scenen, selv husker jeg Herders inspirerte sett for noen år siden! Når de i tillegg skal spille hele det fantastiske albumet Jane Doe, er det vel ingen hemmelighet at de er en av våre sterkeste anbefalinger denne dagen.

Cult Of Luna: På samme scene som amerikanerne denne dagen finner vi også et av vårt broderfolks beste band: ravnsvarte Cult Of Luna. Det svenske orkesteret har i en årrekke levert sterke konsertopplevelser og monumentale album og det er denne kombinasjonen som forenes når de presenterer ett av sine sterkeste album, Somewhere Along The Highway, i sin helhet fra scenekanten. Når de spilte på Roadburn sist gang var de en av det årets beste opplevelser med et fullendt visuelt show som passet deres cinematiske metalltrøkk perfekt.

Hell: Roadburn har vært viktig for min, og sikkert mange flere sin, musikalske utdanning. Jeg har flere ganger blitt kjent med et band når det har dukket opp på festivalprogrammet og blitt et lidenskapelig bekjentskap når de endelig går på scenen på festivalen (les: Papir, Bongripper, Bell Witch, m.fl.). Amerikanske Hell er et slikt navn for meg – deres atmosfæriske mørkelyd er en heftig opplevelse og jeg er overbevist om at de vil rocke et Patronaat i grunnvollene denne dagen; sakralt såre stemningsbilder og tordenfull black metal er et perfekt lydbilde til Het Patronaats kirkerom.

Der Blutharsch And The Infinite Hand Of The Moon: Den østerriske musikeren Albin Julius sitt pseudonym når han spiller frem sitt industrielle lydbilde; men han leier gjerne inn medmusikanter når han skal trekke frem sitt univers fra scenekanten og det er det som skjer denne dagen på Roadburn. Det jeg har hørt av bandet er en besnærende miks av indie elektronika, industri og heavy music og bør være et utfordrende skue for folket i salen.

Behold! The Monolith: Dette bandet fra California vil nok få mange europeiske disipler etter sin konsert på Green Room denne dagen; med et sound som er dynket i grunnvannet etter Celtic Frost, Mastodon og Mötorhead vil de nok føle at de har kommet hjem når de går på scenen. Deres album Architects Of The Void fanger hele bredden i bandets våpenarsenal og ga meg seriøs gåsehud når jeg først hørte det!

Usnea: Denne gjengen vil nok utøve sin Random Cosmic Violence på de som står i salens mørke, men her vil det nok ikke bli noen politianmeldelser. I stedet vil nok disipler av band så ulike som Khanate, Bong og Disembowelment risikere å blakke seg på merchandise fra bandet. Dette er et gravferdstungt orkester som forener offerritualets stearinmørke med samtidens apokalyptiske undergrunn.

CHRCH: For de musikkelskerne som har et godt forhold til strømmetjenester som Bandcamp er Roadburns program mer kjent enn for de fleste andre; selv traff jeg på CHRCH (før Church) etter en anbefaling fra en kompis. Det angrer jeg ikke på i dag – det amerikanske bandet står ikke tilbake for noen for å fremkalle apokalyptisk undergang, hardt trampende rockfot og ilsken headbanging. Deres langspiller, med kun tre låter, Unanswered Hymns er et mektig møte og jeg ser virkelig frem til å støte på bandets scenemanifestasjon.

New Keepers Of The Water Towers: Det svenske orkesteret spilte med lidenskap og glede på fjorårets Høstsabbat og jeg gleder meg til å se hvordan de vil treffe Roadburn når de returnerer til festivalen noen år etter deres debut på dens scener. Deres fremste utfordring vil nok være å få alle i bandet til å få plass på den lille scenen til Cul De Sac; i fjor måtte Izah ta i bruk mer enn scenen for å få hele bandet opp foran sitt publikum. Hvis de dog klarer det vil de helt sikkert overbevise Roadburn med sitt lydbilde og inspirerte hardrock.

Zone Six: Ved flere tilfeller blir et band booket til å spille flere konserter ved festivalen for at flest mulig skal få se bandets output. Dette er et grep de har begynt å benytte seg av etter hvert som om kollisjonene har blitt stadig flere; at man må velge mellom band man har lyst til å se. Et slikt band er de psykedeliske Zone Six; ett av orkestrene av den alltid opptatte Dave Schmidt (Sula Bassana, Electric Moon, etc). Hans diskografi og kunstneriske historikk er essensiell i samtidig, europeisk psykedelisk rock og blir nok et godt møte i april.

Daniel Payne/Dead Neanderthals: Ett av de mest interessante trekkene ved festivalopplevelsen er å våge seg inn på konsertene til outsiderne. De kan vise seg å bli spennende nye bekjentskap så vel som hvileskjær i denne tunge musikkens shangri-la. Daniel Payne er en singer/songwriter som viser frem countrymusikkens ærlighet og rettskafne mørke, mens Dead Neanderthals spiller frem sin frijazz. Country har i en årrekke gått hånd i hånd med doommusikkens disipler; se hva som for eksempel skjedde når Earth oppdaget sjangeren og inkluderte den i sitt univers. Men, det skal bli spennende å se hvordan Roadburn reagerer på atonal frijazz og improvisasjon.

Fredag 15.april

Fredagen er, som så mange år tidligere, gitt til en ekstern kurator og i år er det Lee Dorrian (Napalm Death, Cathedral, With The Dead) som har fått æren med å legge frem sin visjon av hva Roadburn kan være; Rituals For The Dead, Pt. 1.

With The Dead: Når det ble annonsert at Lee Dorrian skulle være kurator var jeg ikke mest spent på hvilke band han ville hente til festivalen, men snarere hva han selv ville hoste frem av musikalske innslag. Det viste seg at han, på samme måte som Celtic Frosts Thomas Gabriel Fischer gjorde når han var kurator for noen år siden, skapte seg et nytt navn. Fischer ga oss det smått fantastiske Triptykon, mens Dorrian har blitt en del av like monumentalt fete With The Dead. Deres selvtitulerte album har blitt et massivt dokument for moderne doom metal å måle seg mot; hør bare på åpningssporet «Crown Of Burning Stars».

Scott Kelly/Steve Von Till: Det er ingen hemmelighet at Neurosis elsker Roadburn; det er nå tredje gang de headliner festivalen og det med to helt unike sett. Men, slike besøk betyr også like sikkert solosett fra bandets to vokalister/gitarister Scott Kelly og Steve Von Till som på hver sin kant produserer plater som mørkstemte singer/songwriters. Hvis du er disippel av menn som Mark Lanegan har du oppmøteplikt på disse konsertene!

Bliksem: Jeg kjenner ikke til dette bandet i særlig stor grad, men mitt første møte med deres langspiller Gruesome Masterpiece er kun positivt der de viser frem et lydbilde tuftet på syttitallets hardrock og åttitallets heavy metal; denne konserten burde passe godt med en øl i hånda og rockefot og nakkesleng i full vigør.

Hills: Det svenske psykedeliabandet har i løpet av de siste årene slått seg godt til rette i hjertekamrene mine med sin ofte transcendentale rock og etter deres konsertalbum Live In Copenhagen å dømme, kan det bli en utenomjordisk opplevelse i Het Patronaats kirkerom denne fredagen. Der albumene er noenlunde fokuserte affærer, er deres sceneopptredener ofte preget av frimusikk og åpne sinn.

Death Alley: Det andre av tre band som også sto på scenen på fjorårets Høstsabbat er nederlandske Death Alley. Grunnlagt av medlemmer fra The Devil’s Blood og Mühr har de gitt sin homage til syttitallets riffrock, men uten å la seg inspirere for mye av Graveyard og deres like. I stedet føles de å hente sine linjer direkte fra grunnvannet. Det ble jeg overbevist når jeg så deres versjon av «Mötorhead» på Høstsabbaten. Denne kvelden vil de stille på scenen i en utvidet utgave og det skal bli spennende å se hva det resulterer i.

Black Moon Circle: Når jeg så Black Moon Circle på fjorårets Høstsabbat ble jeg mektig overbevist av et band som, sammen med Dr. Space fra Øresund Space Collective, manet frem sin helsikes fengende spacerock. Særlig var deres monumentale låt «Andromeda» et gåsehudfremkallende møte og bekreftet at det trønderske bandet er i ferd med å hevde seg i

CHVE feat. Vermapyre: Denne konserten er, som en håndfull andre dette året, beyond must-see. Noen ganger vet man at man er i ferd med å oppleve noe utenom det uvanlige og slike hendelser har skjedd meg overraskende ofte på Roadburn; være seg om det leveres av kjente ikoner som Yob og Bong eller ukjente band som Briqueville og Izah. Det de har til felles er at man blir sittende stum tilbake; slått ut av det man har opplevd. CHVE er psuedonymet til Colin Van Eekhout fra Amenra og som soloartist leverer han tårefrembringende vakker dronemusikk. Denne gangen går han i samspill med belgiske Vermapyre som på sin hjemmeside definerer sin musikk som «vaudevillian horror soundtrack performed on home made instruments». Jepp – dette MÅ oppleves!

Dark Buddha Rising: Dette finske bandet har spilt på Roadburn tidligere, men da måtte de dessverre vike for noe Panoramas utsendte likte bedre. Dette er dessverre veldig vanlig, og et luksusproblem, på Roadburn. Men, de føres like fullt opp på lista over band man må forsøke å få sett i år. Deres to nyeste utgivelser, Inversum og Dakhmandal, er begge strålende kapitler innen europeisk heavy music, og Roadburns publikm vil utvilsomt bli vitne til et muskuløst, mørkt og mollstemt sett i Het Patronaats kirkerom.

Mondo Drag: Det jeg mener er en av de virkelig store fordelene med Roadburn er at de strengt tatt ikke er en nisjefestival. Der flere av deres konkurrenter, Desertfest, Freak Valley og Temples Music, har valgt seg et mindre utsnitt av den tunge undergrunnslyden, ser Roadburn hele bildet. Det innebærer at de har like god plass til black metal som psych rock. I år er Mondo Drag et av bandene som skal fange opp festivalens disipler som har sans for hardrock og psych. Når jeg hører deres nyeste album, The Occultation Of Light, blir jeg i hvert fall interessert i et band som føles forsøke mikse Hills’ frirock med syttitallets hardrock.

Lørdag, 16.april

Lørdagen er festivalens siste dag, men man er fremdeles midt inne i festivalmoroa siden dens Afterburner er ferd med å bli en essensiell del av Roadburns agenda. Derfor er det med lette steg man kan velte seg i god lyd, godt selskap og god mat og drikke. Denne «festivalfeberen» lydsettes av en rekke band som fanger opp hele bredden til hva jeg liker ved Roadburn.

Neurosis: De amerikanske legendene gjør to konserter på årets festival og det er en liten gavepakke man får av bandet: to sett som ikke deler en eneste låt. Det skulle vel egentlig ikke vært mulig, men når man har en diskografi på nivå med Neurosis kan man gjøre dette. Vil de spille dine favorittlåter? Vil de prioritere de nye favorittene eller de gamle klassikerne? Det er vanskelig å vite før du faktisk opplever ett av de virkelige store navnene i amerikansk sludge metal!

Converge: De amerikanske hardcorelegendene slipper opp på gasspedalen et lite øyeblikk og senker tempoet. I stedet henter de inn gode venner som bl.a. Chelsea Wolfe og Steve Von Till og spiller frem et sett basert på de seigere låtene i bandets kataog. Navnet på happeningen er Blood Moon og bør ikke gås glipp av! Dette blir essensielt på årets festival!

Amenra: Hva gjør man når noen av Europas fremste utøvere av heavy music går på scenen og gjør et akustisk sett? Svaret er overraskende lett; man gjør sitt ytterste for å få sett det! Amenra er nemlig ikke bare et band som er heavy-as-fuck – de har også bevist at de mestrer melankoli og stillfarent mørke i prosjekter som Syndrome og CHVE. Når man i tillegg skal se dette på festivalens storsal, er det uungåelig at dette blir en sakral og rensende affære!

Blood Ceremony: Det kanadiske bandet har i flere år vært ledende hva angår retrofiksert hardrock og deres nyeste utgivelse, The Eldritch Dark, føyer seg inn i rekken av gode album fra bandet. De makter å låte både muskuløst og forførende på en og samme tid og står nok som ledestjerner for likesinnede som Purson, Valley Of The Snake og Mount Salem, etc. Bandets opptreden på festivalen vil nok tilfredsstille alle med blikk for melodiøs hardrock.

Yodok III: Dette bandet består av nederlandske Dirk Serries på gitar og den Trondheimsbaserte norsk/svenske duoen Kristoffer Lo og Tomas Järmyr. Serries slår følge med duoen, som har spilt med hverandre som bl.a. både Yodok og 2/3 av Sunswitch. Det skal bli spennende å se hvordan de tre skal fremstå på Roadburn, men man kan være sikker på om det blir et spennende sett da man kan støte på improv, droner, frijazz og mørk rock.

Admiral Sir Cloudesley Shovell: I fjor var ett av festivalens beste sett konserten til britiske Admiral Sir Cloudesley Shovell på den lille scenen Cul de Sac. Deres humor og treffsikre riffrock satt som et skudd for de oppmøte og det var nok derfor de fikk returnere til den mye større scenen Het Patronaat i år. Jeg ble nok sjarmert av bandet til at jeg utvilsomt vil forsøke å få med meg bandet i år også.

Brothers Of The Sonic Cloth: Roadburn har i en årrekke skuet både fremover og bakover i historien når de har fastsatt sine programmer. Dette gjør de også i år og denne amerikanske trioen er en av dem – bandets gitarist/vokalist er nemlig ingen ringere enn veteranen Tad Doyle (ex-TAD). Brothers Of The Sonic Cloth er en trio som videreforedler sludge metal til det ypperste og er dermed et perfekt tillegg til årets festival.

Tau Cross: Dette, for meg, ukjente bandet beskrives bra av Bandcampbrukeren thomasw_: «Tau Cross takes popular styles, recombines them, & then tops them with a finish that started in punk or metal but thrives in a more listenable form; i.e., the vocals are reminiscent of Cobain or Floyd but applied by Motorhead at a Discharge pace«. Word!

Søndag, 17.april

Alle høytider må ha sin slutt, så også Roadburn, og da er dens Afterburner det perfekte send-off. Det som for få år siden var en konsert på et lite klubblokale har blitt en nesten like stor del som enhver av de andre festivaldagene.

Neurosis: De amerikanske legendene gjør to konserter på årets festival og det er en liten gavepakke man får av bandet: to sett som ikke deler en eneste låt. Det skulle vel egentlig ikke vært mulig, men når man har en diskografi på nivå med Neurosis kan man gjøre dette. Vil de spille dine favorittlåter? Vil de prioritere de nye favorittene eller de gamle klassikerne? Det er vanskelig å vite før du faktisk opplever ett av de virkelige store navnene i amerikansk sludge metal!

Amenra: Amenra avslutter sin opptreden på Roadburn med et elektrisk sett som sannsynligvis vil være noe av det mest besnærende ved årets festival. Jeg har sett bandet flere ganger tidligere og er helt sikker på at deres opptreden med Neurosis denne kvelden vil kunne tangere glanskvelden med Yob og Bongripper for noen år siden. Uansett – hvis du skal se noen headlinere dette året anbefaler jeg at denne konserten er en av de!

Green Carnation: Den siste norske opptreden på årets festival tilfaller Green Carnation som skal fremføre Light Of Day, Day Of Darkness som blir regnet som en av milepælene i bandets diskografi. Bandet har et lydbilde som mikser flere sjangre som bl.a. doom metal, death metal og progressiv rock og denne kvelden vil de nok inkludere det meste i sitt sett.

Buried At Sea: Dette legendariske undergrunnsbandet besøker Europa for første gang og har nok som mål å pulverisere hovedscenen på Roadburn. De har ikke vært aktive siden deres EP Ghost ble utgitt i 2007, så nå bør de være ekstremt sultne på revansj og dermed kan dette settet ble ett av de tyngste på Roadburn noensinne!

Jakob: Rock fra New Zealand er kanskje ikke det vanligste, men Jakob er heller ikke vanlig. Deres postrock skiller seg ut fra den gemene hopen av samtidige med klarlyst og fokuserte melodier og kan bli et tilbakelent hvileskjær for festivaldeltakerne.

Syndrome/Mirrors of Psychic Warrior: Årets Roadburn er sterkt preget av doble konsertsett fra både Amenra og Neurosis, men også solosett fra bl.a. Steve Von Till, Scott Kelly og Colin H. Van Eekhout. Dette preger også årets Afterburner; Neurosis’ Scott Kelly tar med seg sin kollega Sanford Parker (Corrections House, Minsk) og vil mane frem skremmende dommedagslandskap, mens Amenras Mathieu Vandekerckhove skal forsøke å tangere sitt forrige sett som Syndrome på Cul de Sac for to år siden.

MPH: Dette finske bandet var tidligere kjent som Mr. Peter Hayden og hadde bl.a. levert de fine utgivelsene Faster Than Speed og Born A Trip. Hva navneskiftet har forårsaket vites ikke; er dette et rent kosmetisk bytte eller har bandet staket ut ny kurs. Uansett – jeg er sikker på at bandet vil prestere sitt ypperste og jeg håper de fremdeles har klart fokus på instrumental sludge doom.

Ecstatic Vision: Festivalledelsen mener det amerikanske bandet leverte forrige års beste psych utgivelse med Sonic Praise, og de er, etter hva vi har hørt, like gode på scenen. Dermed burde denne konserten bidra til at årets Afterburner vitner om å bli den beste som festivalen har levert så langt.

..likevel er reisen det beste!

Det er alltid mange gode band på Roadburn, men som alle årene vi har vært der har bevist: det er selve festivalen som er den viktigste grunnen til å dra. Alle menneskene som har heavy music som lidenskap, bargatas midlertidige klengenavn Weirdo Canyon, den gode ølen, deilige burgere, vinylskiver og t-skjorter og selvsagt den nederlandske våren. Så, hvis du har billett til årets utsolgte festival – uansett om du er nykomling eller veteran: gled deg! Hvis du ikke har billett? Vel, da vet du hva du må gjøre neste år!