Laudata Nex Magicka part II

Laudata Nex Magicka part II
Brukbar / Blæst, Trondheim, 11. – 12. mars 2016

Foto: Fridtjof Johansen

Slagmaur var først ute denne fredagskvelden i mørkets tegn og det starter seigt. Veldig seigt. Ikke at det er noe minus, i alle fall ikke i Slagmaurs tilfelle. Med tanke på tempoet minner det litt om Khold til tider, selv om Khold er et helt annet monster. Det er med et usedvanlig dystert bakteppe bandet spiller konsert denne kvelden. Åtselgribb, vokalisten, gikk desverre bort for noen uker siden. Slagmaur gjennomførte kveldens konsert med vokalsporene på backtrack, men en stand-in i Åtselgribbs sted. Dette fungerte helt greit, man la merke til at ting kanskje ikke var helt som de skulle, men uten at dette ødela nevneverdig for konsertopplevelsen.

Tempomessig tar det seg opp i løpet av konserten, uten at drivet forsvinner av den grunn. Det blir bare mer suggerende, melodisk og man dras inn i Slagmaurs rike. Og det, er en lite hyggelig plass.

Jeg håper jeg får en sjanse til å se Slagmaur i toppform en gang etter den siste tidas tilbakeslag, noe jeg har tro på at ikke er umulig.

Band nummer to denne kvelden var polske MGLA og disse gutta driver ikke å fingår i ondskapens korridorer. Det er 110 km/t fra første note. Min første tanke er at dette er tight og skikkelig heftig. Basstrommene får virkelig kjørt seg, det gjelder hele trommesettet forsåvidt. Det betyr ikke at resten av bandet ligger på latsida, bare så det er sagt.

Det låter oldschool og jeg tar meg selv i å plutselig tenke på Burzum. Alltid en hyggelig opplevelse å se et nytt band som bringer fram gamle minner. Desverre blir det etterhvert litt langdrygt, da det stort sett går i samma sporet. Alt i alt var MGLA et hyggelig bekjentskap, men de havner nok i sjangeren «festivalband», altså et band jeg kunne sett på en festival jeg likevel er på.

Siste band ut denne fredagskvelden på Brukbar / Blæst er One Tail, One Head. De starter konserten, som flere denne helga, med introlåt, noe som er bortimot mainstream i denne sjangeren. Det som derimot skilte One Tail, One Head fra resten av bandene og deres introer denne helga var vokalisten. Fra han dukka opp på scenen og til introlåta var ferdig tilbakela han en ikke ubetydelig distanse fram og tilbake på scenen. Det var da jeg skønte at «dette kommer til å ta av». Og det gjorde det, til gangs.

One Tail, One Head var kveldens tyngste og om noen hadde noe å si i saken om hvor skapet skulle stå, var det disse gutta. Bandet har større variasjon i arrangementene enn  Slagmaur og MGLA. Det gjør det umiddelbart mer interessant, men utover i konserten finner jeg at det blir mye av det samme. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det dårlig, for dette er høyst kompetente musikere, som behersker sjangeren sin. Det falt bare ikke i smak hos undertegnede.

Dag to starter med Execration, som med sine raske temposkifter på sett og vis la lista for kvelden. Det blei litt som å hoppe etter Wirkola. Execration leverte så til de grader en konsert det skulle vise seg at det ble vanskelig å følge opp. I løpet av den ca timen de spilte var de høyt og lavt, det var seigt og kjapt om hverandre.

Til tider så var det nesten litt vanskelig og holde tritt med bandet. Men det gjorde bare at man var skjerpa på hva som foregikk på scenen. Det var ikke ett kjedelig øyeblikk mens disse gutta sto på scenen.

Neste band på plakaten var tyske Ruins of Beverast og de leverte sakene de. Liten tvil om at de kan sine saker, men det fenger ikke helt. Det blir litt nedtur etter Execration rett og slett. Bandet er samspilte og det er lite og utsette på fremførelsen, men for undertegnede blir det i overkant langdrygt. Derfor tenkte jeg at det passa med en pause for ørene mine sånn omtrent midtveis i konserten.

El Grande Finale var det Dark Sonority som sto for, og der Ruins of Beverast hadde bomma for undertegnede, gikk Dark Sonority totalt på trynet. Jeg takler ikke slik okkult jallaballa, men det får stå for min regning. Bandet fungerte på scenen de, ingenting å utsette på det, så om din greie, stikk å se de, du blir garantert ikke skuffa.

Laudata Nex Magicka part II’s beste konserter blei for meg Slagmaur og Execration, to band jeg gladelig hadde betalt for å se igjen. Hittil har jeg bare tatt for meg konsertene, men jeg vil også berømme selve festivalen. Hele helga var gjennomført hyggelig, alt fra mottakelse av vakter til interaksjon med publikum, så hadde jeg det topp.