Klassikeren: Gotisk storhet

20. mars 2016

I 1995 skulle Paradise Lost fra Halifax i England følge opp suksessen Icon fra to år tidligere. Som noen av gudfedrene av gothic metal, en sammensmelting av doom metal, death metal og gothic rock, hadde bandet utviklet seg fra et forholdsvis ensporet sound på sine tre første album, til å fremstå langt mer tilgjengelig på Icon. Resultatet ble Draconian Times, et album som den dag i dag fremstår som en tidløs klassiker, som ikke har mistet et grann av kvalitet, og som utvilsomt står igjen som et av de beste fra nittitallet.

 Nick Holmes har alltid vært, og vil alltid være, en begrenset vokalist, og det er ikke rart at han på de tre første albumene holdt seg til gryntende death metal-vokal. Det er ingen skam å kjenne sine egne begrensninger, tvert i mot. At han likevel skulle la seg inspirere av James Hetfields vokal og slippe fram en mer melodiøs versjon av seg selv, ble noe av det som forløste bandet og gjorde nevnte Icon til slik en kunstnerisk og kommersiell suksess. Men det var på Draconian Times vokalen hans ble et salgspunkt i seg selv. Dramatikken og nakenheten han tvang fram på låter som Shades of God og Forever Failure ga en enorm dybde til den allerede episke tonen som lå over hele albumet. Hans begrensninger ble i stedet en styrke, da de fremhevet det menneskelige og såre i låtene.

Albumets aller fremste styrke ligger selvfølgelig i at vi snakker om tolv ekstremt velskrevne låter. Ikke et eneste spor her kan omtales som noe annet enn veldig, veldig bra. De gjennomsyres alle av noe jeg bare kan omtale som stor sorg. En sorg som føles å være på vegne av menneskeheten, men som tar utgangspunkt i individ. Det er som om bandet har sett på all faenskap i verden og kanalisert sin egen håpløshet over elendigheten inn i hver eneste tone og tekst. Samtidig ligger det en kjerne av håp og vilje til å se etter lyset der et sted. Tekstforfatter Holmes har beskrevet perioden da albumet ble skrevet som tung, og han lot seg f.eks. sterkt prege av Estonia-ulykken i 1994.

Men hemmeligheten til disse låtene, og til Paradise Lost som band, ligger i det fantastiske gitararbeidet til Gregor Mackintosh og Aaron Aedy. Leadgitaren til førstnevnte maler seg inn i kroppen til lytteren med en intens melankolsk tone som ingen i verden gjør etter ham. Den føles tidvis nesten sur, men skjærer i hjertet og leker rundt stemmen til Holmes som en djevel på skulderen hans. Aedys rytmegitar fungerer som en tung vegg som blokkerer for lyset som Mackintosh og Holmes leter etter, som samtidig driver låtene framover. Noen ganger seig, andre ganger hektisk og oppjaget.

Den nyankomne trommisen Lee Morris bidro utvilsomt til å disiplinere bandets sound i større grad, med sin kontrollerte og alltid oppløftende stil. At han selv ikke hadde noe interesse av death metal, slik kollegaene hans hadde som utgangspunkt, ga nok også bandet et annet uttrykk. Selv om han kun bidro som låtskriver på Yearn For Change.

Draconian Times har fulgt meg og veldig mange andre gjennom snart 21 år, og det er få album, om noen, som den dag i dag gir meg en slik tilfreds følelse av å lytte til ren og skjær kvalitet. Jeg kan kjenne det i hjertet bortimot hver gang jeg setter det på. Albumet dirrer av følelser av det vonde slaget, men det gjør ikke vondt å høre på det. Heller har det en spesiell rensende funksjon som kun Paradise Lost evner å framtvinge. Det storslagne og episke lydbildet bandet skapte i studio sammen med produsent Simon Efemey, gir låtene en helt egen dimensjon og kvalitet. En dimensjon som virkelig kommer fram om du lytter til demolåtene (som ikke er så episke).

Albumet som helhet preges av låter som glir knirkefritt over i hverandre, og enkeltsporene løftes slik sett fram av hverandre, én etter en. Singelen The Last Time ble forøvrig nesten utelatt fordi den var så catchy, men selv den passer utmerket inn med mer tunge låter som Jaded. Det er dog åpningssporene Enchantment og Hallowed Land som i midtempo setter standarden og kickstarter det hele med en kanonade av melodisk sårhetsmetal. Sistnevnte er kanskje albumets sterkeste.

Musikaliteten og særpreget engelskmennene klarte å spisse så til de grader på Draconian Times er intet mindre enn imponerende, og det er ikke rart da at skuffelsen ble så enorm da bandet to år senere beveget seg inn i Depeche Mode-land og plutselig skrev poplåter. Det skulle ta flere år før bandet kom på bedre tanker og penset seg inn på gamle musikalske trakter igjen.

Paradise Lost vil aldri toppe dette ene albumet i katalogen sin. Det er ikke alle som gjør det på det femte albumet sitt (se for deg at noen får sjansen til det i dag), men Draconian Times er en ubestridelig klassiker som bør lyttes til av enhver musikkelsker. Har du først fått det under huden din (og du må muligens gi det noen runder først), så blir det der.