Debutantens gode håndverk!
Det finnes mange gutterom, kjellerlokaler og pøbbscener land og strand rundt hvor rock spilles, lages og drømmes frem av band med vyer og visjoner i tankene. På tross av at vi er et lite land, er det overraskende langt fra øvingslokaler på Otta, i Kirkenes eller Grong. De aller fleste band og musikere ender opp med heltestatus på hjemstedet, men det betyr ikke at talentet er godt til stede. Juicyfur er et band som forsøker å slå seg gjennom dette nåløyet – og de lykkes langt på vei.
Albumet åpner med den korte orgelintroen til «Morning Shame», men slår egentlig først i gang med andresporet «Another Kind Of Story» som går rimelig breialt ut av startbåsen. Det står umiddelbart klart for meg at Juicyfur ikke skjuler noen kort i ermet, men heller spiller streit hardrock kokt frem fra grunnstoffet fra syttitallet. Ganske raskt hører man bandets samspilte visjon; dette låter tett og fint fra første riff. Låta har en tøff melodi som holder lytterens oppmerksomhet, og med godt solospill fra orgelet til Øyvind Salvesen Tømmernes får man også følelsen av at Jon Lord nikker anerkjennende fra en sky der oppe et sted.
Få minutter senere føler jeg rockfoten trampe takten til snodig titulerte «IP Config», og jeg tar jeg i å føle tilstedeværelsen av sjelebildet av det Whitesnake som glimret på strålende Slide It In. I hvert fall føles det slik på måten bandet har konstruert låta og Martin Frøland høres like sulten ut som David Coverdale hørtes ut i ’83. Med bassen sin slår han følge med Kenneth Kolås på trommer og danner et bunnsolid og samspilt fundament for gitarlinjene til Daniel Dahle Johansen og orgeltalentet til Tømmernes. «Once By The Bench» legger seg derimot helt bakpå med akustiske gitarer og en melodi som igjen skuer tilbake til syttitallets hardrock; som sine forgjengere forsøker bandet å kombinere rockens detaljer med en røff bluesfølelse og lykkes ganske godt. Frøland får i hvert fall ro og rom til å virkelig skinne og står frem som en av landets bedre hardrockvokalister med en stemme som kan låte både finstemt og full av rå nerve på en og samme tid.
«Nickel» er et av sporene som føles nærmest bandets egen identitet – her har de tatt opp i seg forgjengernes lærdom og filtrert dette gjennom sine egne filtre. Dette resulterer i et spor som er fremoverlent, sultent og ektefølt. Det spruter virkelig av bandet på dette og flere av de andre sporene. Den samme kraften kan man også høre i berusende «Rock’n’Rolla» og særlig på klimakset «Enoument». Men, låter som «The Stranger» og «The Horde Is My Shepherd» viser dog at bandet fremdeles ikke helt mestrer låtskriverkunsten; jeg synes flere av låtene blir for baktunge og selv om bandets betydelige instrumentelle kompetanse nesten klarer å veie opp for dette, bidrar dette til at plata føles et tre-fire spor for lang. Jeg ser bl.a. ikke helt poenget med tvillingsporene som åpner/lukker albumet, «Morning Shame» og «Resolution», men synes disse heller kunne blitt erstattet av det langt bedre hvileskjæret «The Passage». Jeg forstår ønsket om å lage et episk album, men en debut burde være mer fokusert.
Jeg er hellig overbevist om at Juicyfur har et stort potensiale; deres instrumentelle kompetanse overgår de fleste av landets rockband. Hvis de ved neste veikryss har jobbet mer med låtskrivingen sin og våget å kill some darlings er jeg ikke i tvil om at de vil bli lagt merke til i den norske rockskogen.
