Englers klagesang & demoners sjelemørke

Amenra har i en årrekke vært Europas beste ambassadører i beinhard metall og det har bl.a. resultert i at de nå er stallkompiser med selveste Neurosis på amerikanernes etikett Neurot Records. Deres utgivelser, og hele musikalske virke, har hatt et religiøst preg. Ikke bare har deres album blitt gitt tittelen Mass og et løpenummer –  som hittil har blitt til det femte i rekken (Mass V) – men de har også startet det seremonielt titulerte kunstnerkollektivet Church Of Ra. De har også vært aktuelle med sakrale soloutgivelser fra pseudonymene CHVE og Syndrome og utgitt de mektige konsertplatene Live og Live II som utdyper deres sakrale lydbilde.

Nå er de aktuelle med et album som utbroderer dette sakrale preget. Etter at utgivelsen av EPen Afterlife hadde gitt oss innsyn i bandets akustiske side i 2009, har de samlet sammen stillfarne opptak fra konserter de gjorde i 2014. Dette har resultert i albumet Alive som viser bandet fra en sjelden sett, men veldig besnærende, side. De åpner med en versjon av «Dying Of The Light»; en låt som også åpnet Afterlife og er en mørkstemt og passende introduksjon av dette konsertalbumet. Den følges opp av den slumrende og skjørt vakre «Wear My Crown» fra samme utgivelse, og jeg tar meg i å nesten umiddelbart bli enda mer glad i det belgiske bandet. Det er noe sjarmerende og ærlig med et band som våger å kle såpass mye av seg, og likevel beholde essensen av sangene intakt. Det forteller mye om hvor viktig melodien er i forhold til dressen den kles opp i – det Amenra ender opp med her er, uten all sin feedback og elektriske brøl, mørkere og djupere enn det de fleste av deres samtidige gjør når de trykker the pedal to the metal.

Tredjesporet «To On And Live Without» fullfører gjennomkjøringen av materialet fra EPen som sådde spiren til det vi sitter igjen med her. Og det er et passende punktum; dette er den sterkeste låta av de tre. I tillegg til de dempede melodilinjene den deler med sine forgjengere, er det en dvelende drone som får meg til å trekke røde tråder tilbake til Slowdive sitt avsluttende epos Pygmalion. Denne følelsen falmer noe i det bandets gitarister øker tempoet og man sakte, men sikkert, dras tilbake til fast grunn nok en gang. Stort.

Men – vi er langt fra ferdig. Albumet er akkurat kommet i gang, og dets fjerde spor gir ikke ved dørene. Deres versjon av «Parabol» fra Tools album Lateralus, er en mytisk og nesten urmenneskelig salme. Jeg synes de mestrer å mikse originalversjonens nesten klaustrofobiske stillhet, og filtrere dette gjennom sitt eget bilde. Låta som følger, «Buiten Datum», føles kanskje enda mer manisk i sitt repetetive mantra. Først består låta kun av et stillfarent gitartema og en dempet stemme, men snart utbroderes melodien med flere gitarer og såre strykerlinjer. «The Longest Night» følger opp med noenlunde den samme oppbygningen, men er hakket mer koblet opp mot en klartenkt melodi og har en større grad av dynamikk. Jeg får en klar følelse av å høre grunnkilden til det som til slutt ble soloprosjektene til bandets Colin Van H Eeckhout (CHVE) og Mathieu van de Kerckhove (Syndrome).

Det korte sporet «September» markerer overgangen til albumets gjennomgang av to av bandets mest kjente låter, «Aorte» og «Razoreater». Det er et kortspilt og ambient spor som kanskje ikke føles like magisk som resten av albumet, men det har likevel i seg den samme stemningen som preger alt Amenra gjør. De to neste låtene er dog av den gode, gamle sorten og er hentet fra hjertet av deres diskografi, albumet Mass IIII. Versjonen på Alive tar dog kun med seg den første delen av sporet og ikke det eksplosive klimakset fra originalen – dens monumentale brøl og apokalypse kunne vært utfordrende å fremføre med denne manifestasjonen av bandet.

Denne versjonen av «Razoreater» forsøker dog å gjøre det motsatte – å gå utover originalversjonens livsløp. Riktignok får man ikke servert originalens raseri, men snarere dens sjelemørke. Jeg fanges av det groovet som nesten alltid preger bandets musikalske krumspring; man føler nesten for å danse. Men, i Church Of Ra danser man sjelden – i stedet gripes man av den fengslende dybden i bandets musikk og man ender opp i drømmende vugging mens bandet tar lytteren med til nye syn og visjoner.

Albumet avsluttes med «Het Dorp»; en coverversjon av den belgiske folkemusikeren Zjef Vanuytsel. Den bryter ganske brutalt med de andre sporene på albumet; den føles mer fokusert på singer/songwriters enn Amenras vuggende mørke. Men, det er en nydelig låt og er en overraskende lyst tonesatt for å være en albumfinale fra det belgiske orkesteret.

Alt i alt er Alive et mer enn tilfredsstillende hvileskjær for Amenras disipler; særlig for de av oss som allerede har fått fot for bandets soloprosjekter og musikken til bandets etiketteiere Neurosis; da særlig solospillene til Steve Von Till og Scott Kelly. Jeg gleder meg til å legge vinylutgaven av albumet på platespilleren, jeg gleder meg til bandets neste elektriske fraspark og jeg gleder meg spesielt til å se Amenra i både elektrisk og akustisk drakt på årets Roadburnfestival!

Alive gis ut i forbindelse med bandets opptredener på Roadburnfestivalen 15.april.