Det er noe eget med den lille, største festivalen i verden. Roadburn er sagnomsust og myteomspunnet, men i den nederlandske byen Tilburg er man ukjent med festivalen bare ett par hundre meter unna Weirdo Canyon og konsertmørket.
Weirdo Canyon? Ja, gaten med barer og utesteder som ligger i nær tilknytning til Roadburns scener blir i disse dagene kalt nettopp det. Ikke av de fastboende, men av et par-tre tusen svartkledde stoners, geeks og, ja, weirdos. Svarte jakker og jeans, alskens bandskjorter og mer eller mindre sløve blikk utkonkurrerer de mer tradisjonelt kledde de fire dagene festivalen varer. Man ser alltid frem til uteserveringens gleder av godt øl, burgere, solskinn, spare ribs og godt selskap.
I år har Roadburn noe nytt å by på også for de av oss som har vært
For meg føles Roadburn som en pilegrimsreise jeg legger ut på hver vår; dette er ikke en reise jeg tar lett på. Egentlig begynte planleggingen av årets tur allerede dagen jeg kom hjem fra fjorårets opplevelse i Tilburg; hotellrom ble bestilt få dager etter hjemkomst, flybilletter ble hanket inn når de var som billigst og festivalbilletter ble kjøpt minutter etter de var lagt ut i slutten av oktober. Ingenting overlates til tilfeldighetene.
Jeg har alltid reist til dette shangri-la for heavy music sammen med min makker TB. Når vi i år reiste ned for sjette gangen la vi merke til at selv denne transportetappen hadde fått et seremonielt preg. Vi møttes på toget til Torp og umiddelbart ble flir delt og historier fortalt (og gjenfortalt). På flyplassen holdt TB på å glemme PCen i sikkerhetskontrollen, men ble ropt opp ti minutter før avgang. Det var dog det eneste avviket fra vår zenreise til Tilburg.
På flyet tok vi vår selvsagte åpningsseremoni for turen; hver vår boks
Togturen gikk relativt problemfritt, og etter en halvannen times reise med noen minutters opphold i ‘s Hertogenbosch var vi fremme i Tilburg. Den siste etappen gikk til fots langs de trivelige gatene i denne lille byen som er åsted for Roadburn. Snart sto vi foran hotellet vi har bodd på de siste års reiser: Mercure. Vi fant der ut at vi hadde blitt oppgradert til Privilege og, med slåbrok, slippers og fri tilgang til hotellets sauna, tok vi turen ut i gatene for å ta en nærmere titt på det som allerede nå var i ferd med å forvandle seg til Weirdo Canyon.
Vi hadde planer om å få sett på festivalens vorspiel; konserten på Cul de Sac hvor man i år kunne se Bang, The Skull og Jucifer. Men, den tette lufta føltes litt for breial for to aldrende nordmenn. Derfor vekslet vi i stedet inn våre billetter i festivalbånd og satte oss ned på uteserveringen til Polly Magoo for å kjenne på stemningen og samle krefter til det som ser ut til å bli en blytung åpningsdag for festivalen: svenske Cult of Luna, Usnea, Cult of Occult, Oranssi Pazuzu, Converge, The Body, Hell og CHRCH.
Vi sees på den andre siden!
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…