Så var dagen endelig her; det tidspunktet man har ventet på helt siden man reiste hjem fra Tilburg for et år siden. Å rusle gjennom Weirdo Canyon før den første konserten er noe helt spesielt; overalt ser man brede flir, hører glad ljuging og man erkjenner med ett at man ikke er alene om å føle mye for denne festivalen.
Været er med oss denne dagen og i det vi setter oss ned med trønderske venner vi ikke har sett siden fjorårets festival, er det med sola i ansiktet, flere kalde øl på bordet og etter hvert også den velkjente «Roadburn burger» med majones og fries. Alt er vel, men man må være oppmerksom på å ikke overfyre. Dagen er knapt nok i gang og man kan stå i fare for å bruke opp alle kreftene, og med det programmet festivalen hadde lagt opp denne dagen ville man det heller ikke.
Vi brukte litt tid for å se etter merchandise og få en følelse for hvordan festivalen så ut i fjor. Det sto klart for oss nesten umiddelbart at festivalens infrastruktur hadde endret seg; snarveiene vi har benyttet de siste årene hadde endret seg og på en måte var det en ny festival vi hadde kommet til.
Men, vi kom oss etter hvert inn til hovedscenen som føles mye større enn den gjorde det i fjor. Likevel var den breddfull
I det «Dark City, Dead Man» endte med et nesten apokalyptisk drønn var vi hellig overbevist om at vi hadde sett den beste åpningskonserten på Roadburn de seks årene vi har vært til stede. Men, det var ingen vits i å hvile på laurbærene; vi skulle videre. Vi fant ut hvordan 013’s andre scene – Green Room – hadde blitt ombygd før vi igjen tok en liten tur ut i det som nesten føles som en egen verden; food stands, merchandiseboder, barer og mange mennesker. I denne verdenen eksisterer tokens som en jevngod valuta som euro, kjennskap til Neurosis regnes som allmenn og flirer sitter løst.
Men, det var på tide å fortsette vår musikalske ferd gjennom Roadburn og Usnea var neste post på programmet. De leverte et sett tuftet på brølende sludge doom og black metal. Fra galleriet på Green Room så vi et band som definitivt er ett spennende bekjentskap og de fikk rockefoten i gang med seigt driv som tidvis erstattes av atmosfæriske stemninger og hektisk black metal.
Etter en slik monumental opplevelse kan det være vanskelig å gå rett inn i et nytt konsertmøte, men etter å ha skaffet oss litt merchandise fra Cult Of Occult forsøkte vi å se hva Oranssi Pazuzu kunne by på i Het Patronaats kirkeanneks. Lokalet var overfylt av et Roadburn som ikke hadde særlig med andre konserter tilgjengelig. Derfor er lokalet fylt til den bokstavelige randen når bandet går på scenen. Men, trengselen og våre forrige konsertopplevelse gir oss lyst til å flytte på oss.
Hvor? Vel, ett av verdens beste hardcoreband skal forsøke å overbevise Roadburns publikum om at hardcore er like interessant som doom, sludge og black metal. I det Converge går på scenen er det i hvert fall mye folk foran hovedscenen, og bandet drar i gang en gjennomkjøring av deres klassiske langspiller Jane Doe. Albumet åpner hektisk og intenst og jeg tror mange blir litt forvirret av bandets tidvis atonale hardcore, men i det de treffer de seige låtene sine og løse riffene få løperom får de også publikum på sin side – avslutningen «Jane Doe» gir meg troen på at hardcore endelig har blitt en akseptert del av Roadburns meny. Jeg gleder meg plutselig enda mer til bandets Blood Moon sesjon om noen dager; da skal de legge frem et sett tuftet på sine seige låter.
Tiden hadde kommet for å dele oss; TB ville se sine gamle helter Paradise Lost spille Gothic, mens jeg følte for å se Hell på Het Patronaat. Men, etter å ha sett islandske Mysfyrming ødelegge all motstand og bli sliten av å vente på Hell, tar jeg et overraskende valg. Jeg stikker til den nye scenen Extase og ser countrymusikeren Daniel Payne spille et helhjertet sett med svisker og danselåter som handler om hjerte og smerte. Mot slutten av settet oppstår det til og med en moshpit foran scenen og Payne og kompani føles genuint overrasket over den lidenskapelige mottakelsen deres country fikk på årets Roadburn; men så er festivalen godt vant med singer/songwriters de siste årene.
Jeg merket at kreftene begynte å ta slutt, men jeg ville ikke gi meg før alt var slutt. Og slutt var det ikke før
Men, det skjer ikke denne kvelden for kreftene har endelig tatt slutt. I det vi setter kursen mot hotellet er vi overbevist om at de gode opplevelsene vil fortsette på fredag med konserter av Nibiru, Steve Von Till, Death Alley, CHVE, Hills, Of The Wand And The Moon, Zone Six og våre egne Black Moon Circle.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…