Roadburn 16: en god dag!

Fredagen er ofte den beste dagen på Roadburn; man har fått akklimatisert seg til bargater, konsertmørket og følelsen av å være hjemme. Kvartalet som rommer Roadburn er nemlig hele vår verden disse dagene, og man trenger nesten ikke forholde seg til den virkelige verden.

Denne dagen var dog preget av regnvær og våte gater, men det ødela i hvert fall ikke humøret vårt. Særlig ikke siden dagen begynte slik torsdagen hadde sluttet; med et støyende sett på Roadburns nyeste scene Extase. Først ut var, for meg, ukjente Nibiru. Jeg hadde hørt litt på deres album Padmalotus før jeg reiste ned til Roadburn, men det kunne ikke forberede meg på det massive øset bandet rullet ut over publikum. Deres miks av seig doom og partier med intens black metal ble kombinert med hissig stoner rock og druidesang.

Denne dagen hadde, som gårsdagen, noen vanskelige dilemmaer. Det første ble om vi skulle gå tidligere fra Nibiru for å se Neurosis‘ Steve Von Till. Etter litt diskusjon ble vi enige om å gå til Het Patronaat, men vi måtte innrømme at salget var tapt når vi så at flere hundre sto foran oss i kø for å komme inn. Dermed ble vi enige om å sjekke Sinistros sett på Green Room, men verken dette eller Alkerdeel på Cul de Sac føltes rett.

Dermed vandret vi likevel inn på konserten til Steve Von Till og fikk med oss de siste sporene av hans konsert hvor han ikke uventet imponerte oss. Men vi var ikke ferdig; for Scott Kelly var neste mann ute på scenen og han lot ikke godlåtene vente på seg. Han tar umiddelbart kontroll med sin mørke stemme og dystre låter. Men han viser også sitt gode humør når han plutselig ikke husker den første strofen på ei låt, og flirer når noen roper, «Billie Jean!».

Men, det er hans ektefølte mørke vi elsker og publikum på Het Patronaat jubler etter hver låt, men settets to virkelige innertiere er for meg hans unikt tilbakelente versjon av Neil Youngs «Cortez The Killer» og Townes Van Zandts «Tecumseh Valley». Sistnevnte er en sår duett med Colin H. Van Eeckhout, vokalist i Amenra, men det er hans deilig stillfarne versjon av gitarklassikeren til Neil Young som imponerer mest. Han har fjernet riffet og de elektriske gitarene til fordel for en stille magi og denne kvelden trollbandt han publikum.

Colin H. Van Eeckhout var dog ikke ferdig med å trollbinde Het Patronaat. Han skulle, sammen med Vermapyre, spille et sett som sitt alter ego CHVE. Det settet viste seg å bli todelt og ga hver av de to musikerne plass til å vise seg frem. CHVE tok første økta med et sett som så ut til å fokusere på hans soloskive Rasa. Den sakrale stemningen på albumet ble godt ivaretatt av hans konsertopptreden og jeg tok meg i å oppleve en utavmegsjælopplevelse. Den andre delen, hvor Vermapyre satt i førersetet, bar preg av et mer skremmende lydbilde. En godt laget videofilm bidro til å sette en mørk stemning med filmer av slott, skaller, portaler og hekser, men rent musikalsk synes jeg denne delen manglet «noe».

Så snart de var ferdig var jeg hypp på å stikke til Green Room der Hills skulle kjøre i gang sitt festivalsett. Et sett man etter konserten hørte skulle inneholde seks låter, men at de bare rakk fire. Dette var dog ikke p.g.a. Et kortere sett, men snarere fordi de strekker låtene sine så langt det er mulig.

Dog – det var bare såvidt vi kom inn. Jeg følte vi fikk de to siste plassene helt bak i lokalet, men det gjorde ikke noe da både lyd og utsikt var perfekt. Bandet spiller egentlig mer musikk for øyeblikket enn fra sine utgivelser og det passer meg som hånd i hanske. Man tar seg i å fase ut i en transcendental ørske i det de lar sine låter fare ut i rommet, inn i våre indre og overalt ellers. Dette resulterte i det jeg følte var festivalens beste opplevelse så langt, og er en klar anbefaling til alle som har mulighet til å se dette bandet i levende live.

Men, kvelden var ikke over. Med en velsmakende fish’n’chips og et glass Grolsch på restauranten Dudok i bygget, som også huser Het Patronaat, fikk vi hvilt våre slitne kropper og flira litt med våre trønderske venner. Men vi kunne ikke slappe for mye av – ett av dagens viktigste konsertsett var snart i gang på Extase: våre egne Black Moon Circle.

Vi fant oss en god plass foran scenen få minutter før bandet gikk på scenen. Det var hyggelig å se at klubben snart ble godt fylt opp av nysgjerrige sjeler, og få av disse forlot konsertmørket før bandet var ferdig. Det skulle også bare mangle for det Black Moon Circle leverte denne kvelden var en prestasjon av de sjeldne og det jeg mener er den beste konserten så langt på årets festival.

Jeg hadde gleden av å se dem spille på fjorårets Høstsabbat i Oslo, og der ble jeg imponert av deres apokalyptiske klimaks «Andromeda». Det faktum at de åpnet denne konserten med akkurat den låta sa meg ikke noe akkurat da, men i etterpåklokskapens lys føler jeg det denne kvelden ble overlevert en litterær stafettpinne til bandets nyere låter som «The Magnificent Dude» og «Warp Speed». Deres nye album Sea Of Clouds, hvis denne kvelden er releaseparty for, er etter min mening deres sterkeste noensinne og et klart signal om at de har tatt steget opp til et nytt nivå.

Bandet øste av sitt store rockhjerte og ga oss ikke kun strålende låter, men fikk også smittet oss med sin spilleglede. Det så vi i det flirende mellompratet, den hverdagslige fremtoningen og ikke minst den altoppslukende gløden de viser for sin musikk. Dette gjelder for alle på scenen; uansett om det er det glødende trommespillet, den feberhete strengeleken, performancekunsten som lages i takt med musikken og den lidenskapelige idealismen som alltid preger en smilende Dr. Space.

Etter dette settet hadde jeg opprinnelig planer om å se tyske Zone Six på Green Room, men etter det altutslettende settet fra Black Moon Circle følte jeg meg tømt for krefter. Dermed ble resten av kvelden benyttet til å samle krefter til lørdagens monumentale program og vi planlegger å fokusere på hovedscenens program: Scepticism, Brothers Of The Sonic Cloth, Tau Cross, Converge, Amenras akustiske sett og sist, men helt klart ikke minst, Neurosis!