Roadburn 16: den siste time.

Da hadde vi kommet til Roadburns siste dag; Afterburner. Denne dagen er per definisjon ikke en del av den opprinnelige festivalen, den ble startet som et enkelt nachspiel i kjelleren på lille V39 for de som ikke ville dra hjem, men dette er ikke lenger tilfelle. De siste års Afterburner har vært nærmest en komplett festivalopplevelse, dog uten scenene Het Patronaat og Stage 01.

I år var dette intet unntak: Het Patronaat hadde stengt sine dører og det samme hadde den nye scenen Extase. Men, på 013 var det business as usual, og på Cul De Sac hadde man i tillegg utvidet programmet med en spontan konsert med de islandske rockerne i Vintage Caravan. Det fristet oss litt, og våre trønderske venner kunne bekrefte at islendingene hadde levert foran et svett og fullstappet Cul De Sac, men vi hadde dagens agenda fastsatt; først ut var amerikanske Mirrors For Psychic Warfare. Denne duoen, som består av Scott Kelly fra Neurosis og Sanford Parker fra Buried At Sea, leverte et sett basert på Parkers elektronikk og droner og Kellys evner som gitarist og singer/songwriter.

Vi hadde ikke lyst til å gå, men denne dagen kolliderte amerikanerne med en konsert vi hadde satt høyt på prioriteringslista; belgiske Syndrome. Dette er et alter ego for gitarist Mathieu Vandekerckhove i Amenra. Vi hadde gleden av å se hans sett på Cul de Sac i 2014, og den opplevelsen hadde gitt oss skikkelig mersmak. Han har enda ikke utgitt oppfølgeren til det stillfarne mesterverket Now And Forever, men det ga oss ikke mindre lyst til å returnere til den lille puben i enden av Weirdo Canyon.

Han mikset inn tematikk fra det albumet, men jeg føler også man kunne høre hvor han ser på seg ferden videre når oppfølgeren Forever And A Day utgis i høst; det låt mørkere, hardere og massivt. Dessverre varte dette hypnotiserende settet kun 30 minutter, men bekreftet noe vi allerede visste: Mathieu Vandekerchove er på sporet av noe stort med prosjektet Syndrome.

Vi gikk ut i den varme gata for siste gang før finalen på årets Roadburn tok til; jeg tok meg tiden til å trekke inn lukta av BBQ, øl, jazztobakk og svette og nyte synet av hundretalls svartkledde mennesker som alle smilte og helt tydelig hadde sitt livs beste tid. For det er nettopp dette som er Roadburns essens og noe som er viktig å ikke gi helt slipp på når man tvinges returnere til hverdagens tas og mas; gleden av å vite hva som er viktig i livet og ikke la seg fange av rotteracet.

Men, vi hadde ikke tid til å være filosofiske for newzealandske Jakob hadde tatt turen fra den andre siden av kloden for å levere sin cinematiske postrock. Jeg hadde ingen kjennskap til bandet før de gikk på scenen, men TB kunne arrestere for deres fortreffelighet. Det viste seg å ikke være feil på noen som helst måte; med et visuelt spennende bakteppe leverte de låter tuftet på postrockens krøniker uten å miste sin egen identitet oppe i det hele. Jeg tok meg i å drømme meg bort under bandets sett og skal i hvert fall forsøke gjøre meg kjent med deres diskografi som burde være interessant for de fleste med allmenn interesse for både denne sjangeren og malerisk doom metal og stoner rock.

Likevel skulle de snart bare være nok et vakkert minne fra årets Roadburn for en av festivalens konserter som jeg hadde høyest forventninger til, var neste stopp på menyen: et elektrisk sett fra Amenra. Det belgiske bandet har vært en viktig bestanddel i min platesamling i mange år, og fremstår nå som et stadig mer ikonisk utøver, og ikke bare i europeisk post metal, men på den internasjonale scenen.

Det viste seg at mine forventninger skulle bli innfridd i hele sitt omfang; fra det sekund vokalist Colin H. Van Eeckhout åpner, sittende på kne, med ryggen mot publikum og slår to metallstenger sammen for å åpne settet med fantastiske «Boden». Etter få, stemningsfulle, sekunder, kommer resten av bandet på scenen og låta settes i gir. I det bandet eksploderer i hvitt lys og et samstemt brøl av nesten uante dimensjoner, er jeg lykkelig over å være til stede på en konsert hvor deres uangripelige kvaliteter virkelig får fritt spillerom.

Filmer i sv/hv ruller over det enorme lerretet som dekker hele sceneveggen på hovedscenen, og jeg tar meg i å føle på en lidenskap for mystisisme, katedralers nesten evige tilstedeværelse og den vakre sårheten man finner i guds frie natur. De stemningene blir dermed ivaretatt av bandets eksplosive lydbilder. Hvilke låter ble spilt? Vel, det husker jeg ikke, da jeg nesten mistet min journalistiske penn til fordel for å rett og slett nyte en utavmegsjælopplevelse av de sjeldne som kun ble overgått av lørdagens guddommelige seremoni med Neurosis. Men, jeg glimtet av og til ut av denne hypnosen og fikk med meg Eeckhouts slangende dans gjennom «Razoreater» og sannsynligvis også resten av settet. Hans har en glassklar tilstedeværelse på scenen og presterer spranget mellom engelsang og demonisert brøl på en fortreffelig måte.

Bandet gjør ikke mye ut av seg rent individuelt; i stedet er Amenra en eneste stor organisme som opptrer med ett sinn, en kropp. Dette gjelder gjennom blytunge og presise versjoner av «Nowena | 9.10» og «Aorte», men særlig på den apokalyptiske avslutningen av «Silver Needle. Golden Nail». Kombinasjonen av den repetetive kraftrockens versjon av en eksekusjonspelotong og blitzregnet fra det som føles være dusinvis supernovaer kan ikke skapes uten at man er i fullendt samspill. I det konserten finner sin ende og lyset slås på, føler jeg meg forvirret. Er dette slutt? Hva gjør jeg nå? Den samme stemningen føler jeg gjelder for store deler av publikum som ikke ser ut til å innse at den monumentale opplevelsen de nettopp har hatt, er over. Men, det er kanskje slik det er å bli truffet av en skikkelig knockout?

Dette gjorde det også klart at man nå, allerede før Neurosis hadde gått på scenen, fremsto som utmattet og forsvarsløs. Hvordan skulle man klare å komme seg gjennom amerikanernes angrep som skulle vare i to timer? Vel, det gjaldt å samle krefter den lange halvtimen før man hadde fått rekalibrert oppsettet på hovedscenen, for det skulle vise seg at Neurosis ikke hadde planer om å vise nåde i sitt avsluttende sett på årets Roadburn.

Først må jeg dog si; dette ble ikke for meg en reprise av lørdagens innsyn i guddommelighet. Dette skyldes nok at bandet etter åpningslåta «To Crawl Under One’s Skin» opplevde problemer med Scott Kellys gitar, og at i første halvdel av settet fokusere vel mye på sin fortid som hardcorepønkere. Men, jeg er sikker på at dette ikke spilte rolle for andre i publikum da entusiasmen i salen var nesten elektrisk i de to timene konserten varte. Men, det betyr ikke at de ikke dro inn en toppnotering. Det er jo tross alt Neurosis vi prater om; låter som «Given To The Rising», «We All Rage In Gold» og avslutningen med «The Tide» og «The Doorway» ga meg gåsehud som renset alle sår og sikret Neurosis plassen som de definitive kongene av Roadburn!

Så var det slutt. Jeg orket ikke mer. Fire dagers festivalopplevelsen hadde gjort sitt med kroppen, og jeg merket dermed at festivalens siste konsert, Death Alley på Cul de Sac måtte droppes. Vel, kanskje jeg får med meg mer neste år? For det er ingen tvil – jeg kommer tilbake til Tilburg i ’17 for å oppleve vårens vakreste eventyr nok en gang!