Goth nytt!

Shoegaze. En sjanger som smaker av ’88 og ’91 mer enn av vår travle nåtid. Jeg husker med glede tilbake til en nærmest naiv fortid der man var kapslet inn i den dempede vårgløden av glasnost og nysgjerrig globalisering. Men, etter et tiår med fremtidshåp og varme smil, skar alt seg med terrorens angrep på vår sjelero. Dermed følte jeg før jeg trykket play på dette albumet at shoegaze kanskje ikke lenger har en plass i vår kaotiske samtid. Jeg tok feil.

Det åpner med knitrende detaljer og gitarlarm; jeg kryper nesten sammen i en innbilt sofakrok og åpner ei flaske vin i det Mayflower Madame ruller i gang med «Confusion Hill». Jevnde, djupe trommeslag danner et passende seremonielt bakteppe sammen med synthlinjer, et tilbakelent bassløp og dryppende gitarer for den døsige stemmen til Trond Fagernes. En fenomenal åpning på bandets debutalbum.

Fagernes’ stemme er døsig, men den skjules dessuten også delvis bak en fuzztåke; dette skaper en perfekt distanse og, som hos sannsynlige inspirasjonskilder som Ride og Mazzy Star, får man følelsen av episk farlighet. Det låter grandiost og stilrent og som et lydspor for storbyen slik man kjenner fra det store lerretet og de større historiene.

Men, et besnærende trekk med denne sjangeren er at den like gjerne kan være breddfull av popteft som den kan være av de store linjene. «Lovesick» er et kortspilt spor som spilles rett frem fra levra til bandet og jeg tar meg i å nesten danse til det. Tredjesporet «Self-Seer» er låta som binder disse to ytterkantene sammen med et drønnende trommedriv fra Ola Jørgen Kyrkjeeide som følges tett av de hissige gitarene til Fagernes og Rune Øverby. I sekundene mellom de harde slagene er bassslagene til Petter Gudim Marberg limet som binder det hele sammen og bidrar til å skape et fundament for rockefoten.

Etter denne effektive knockouten tar jeg meg i å mene at deres musikk kanskje hører mer hjemme i det kjølige landskapet vi kaller vår samtid enn i det naive livet for tyve år siden når man her på berget fremdeles sto på utsiden og så inn. Jeg får en sterk følelse av at dette ikke er musikk som er kopiert fra hverdagen man levde for tretti år siden. Så selv om spor som «Upside Down (the death loop)» og «Weightless» gir meg glimt av lyden til Sisters Of Mercy og Bauhaus, er det likevel det hele filtrert gjennom Mayflower Madames Oslo.

«Into The Haze» følger opp de foregående sporene med mer psykedelia, shoegaze, sitrende gitarer og gode melodier. Jeg husker med ett tilbake til et nittitall hvor de britiske musikkavisene NME og Melody Maker flommet over av lovord over shoegaze, britpop, goth og alskens sjangre derimellom. Selv om enkelte band var strålende åpenbaringer, var dessverre de færreste av disse noe å legge merke til og verdsette; det meste var lyden av pretensiøse kunststudenter og trendryttere uten særpreg eller ektefølt essens. Denne fella går derimot ikke Mayflower Madame i – de har droppet grunn posering og ufokusert PR-jippo til fordel for gode låter som tittelkuttet (hvor man kan ane lyden av samtidige som Black Angels og A Place To Bury Strangers) og det avsluttende klimakset i «Forever // The End Of Everything».

Med Observed In A Dream har Mayflower Madame åpnet sin karriere med et album som smaker av både fortid, nåtid og fremtid uten at noen av de slår hverandre i stykker. Jeg mener dette albumet raskt kan bli en god venn for de fleste av våre lyttere, uavhengig om man var goth på åttitallet, shoegazer på nittitallet, indiefan i det nye tusenåret eller rett og slett glad i god musikk.

(5/6)