En flott versjon av en forferdelig slutt!

Det skjer utrolig mye i den norske rockjungelen; det som frem til midten av nittitallet nesten kun var et lite skogholt, er i ferd med å vokse til å bli en urskog med mange hemmeligheter og ukjente stier. Derfor kommer albumet In These Woods, From These Mountains fra Wretched End som en overraskelse på meg. Når det i tillegg viser seg at bandet nærmest er en supergruppe fra undergrunnen med medlemmer fra orkestre som Emperor, Windir og Dark Funeral, får jeg en følelse av å ha sovet i timen. Det kan jeg dog gjøre lite med; i stedet kaster jeg meg helhjertet ut på djupet på deres nye album.

Førstesporet «Dead Icons» er en riv ruskende gal introduksjon for de av oss som er ukjent med bandet og dets medlemmer fra tidligere; dette er seig black metal med dystopiske visjoner om en verden i flammer og døde ikoner. Mens gitarer legger opp vegger av elektriske brøl og trommene raser ut av høyttalerne river og sliter bandet i de religiøse symbolene og deres disiplers blinde tro, «The world is burning for dead icons«.

Andresporet «Primordial Freedom» åpner blytungt slik det skal gjøres, og går umiddelbart i strupen på lytteren med et driv jeg føler heldigvis ikke kun henter sin ildkraft fra desperasjonen i black metal, men også dønninger og trøkk fra doom metal. Dermed ender man opp med et spor som har et mørkere djup og en bedre evne til å danse med djevelen. Jeg får assosiasjoner til en annen «supergruppe», nemlig amerikanske Twilight, som har noenlunde den samme kombinasjonen av innfallsvinkler. Men, jeg stusser litt over hvordan de toner låta ut uten at den får sjansen til å slå oss rett ned en siste gang.

Det har ofte vært en lykksalig opplevelse å være norsk når den norske fjellheimen makter å levere heavy metal av alskens formater som tar pusten fra folk både hjemme og ute i den store verden; og to spor inn på dette albumet føler jeg det også kan gjelde skiva til Wretched End.

Døsige gitardrag åpner «Old Norwegian Soul», men får raskt selskap av buldrende trommer. Dette utradisjonelle grepet blir snart pakket inn i mer tradisjonell black metal, men det groovet som man etablerte i låtas første sekunder føles skape grunnlinjen på det mer intense trøkket som preger låta. Denne kombinasjonen gir Wretched End en forfriskende apokalyptisk tredimensjonalitet(!) som mange av deres samtidige synes å mangle. Dette fastslås ytterligere når de veksler mellom stemmebruk fra spoken word mystisisme, koringer man kan kjenne igjen fra Enslaveds nyere epos, og den tradisjonelt gutturale vokalen i black metal.

Denne nysgjerrige gleden av å variere videreføres på «Generic Drone» som er langt fra en generisk dronespor, men snarere bandets klareste flørt med heavy metal; riff og gitarløp lukter av åtti- og nittitalets harmoniske meloditradisjon, men det henfaller aldri til ren mimring, men kobles opp mot bandets egen trygge identitet i vår samtid og sin musikalske historikk. Denne lekenheten gjør seg også gjeldende utover på albumet, og vitner om et band som er sikre både på seg selv og sitt; dermed føles det elektroniske hvileskjæret på «Misery Harbour» like naturlig som deres mest intense riffritt i samme låt.

Men, albumet har også sine mer regelbundne riffryttere; «Atheos» og «The Decline And Fall» viser at bandet er trygt til stede i tradisjonenes krøniker med spor som nok kan slå knockout på flere av lytterne sine. Likevel føler jeg de er på sitt mest spennende når de utfordrer det rådende klima innen black metal.

På «Burrowing Deep» mener jeg å kunne høre spor av patos fra den klassiske musikken; dette er fremdeles riffrock av klasse – men med en mollstemt klang ikke like ofte til stede i black metal. Gitarene svirrer som vepser rundt lytteren over et drønnende fundament fra bass og trommer, men det føles mer melankolsk enn illsint. Koringene bakerst i lydbildet gir meg samtidig assosiasjoner nok en gang til vestlandske Enslaved; deres lidenskap for folkmusikkens historikk er også hørbar i musikken til Wretched End.

Men, det er på albumets avsluttende spor man virkelig aner at bandet er på sin egen sti gjennom den norske rockskogen; «Dewy Fields» åpner med marsjerende trommer, effektskrik og klassiske blåserlinjer. Så snart blåsernes tema får satt seg i øregangen på lytteren får de selskap av blytunge gitarer som tømmer sin elektrisk sement inn i lydbildet, og en vakker renstemt stemme skjærer gjennom dette episke universet. Jeg får umiddelbart assosiasjoner til Ulver og deres nysgjerrige sjangerlek, men Wretched End låter likevel mer av rock og heavy music enn sine sjangerfrender.

Gåsehudfremkallende fantastisk.

Wretched End har med sitt nyeste album blitt med i striden om norsk rock og det viser seg nok en gang at vi her på berget virkelig er i ferd med å «finne oss sjøl». Gjør deg selv en tjeneste – sjekk ut Wretched End!