Du store Kakkmaddafakka!

Det sitter en svoren og iherdig Kakkmaddafakka-fan foran tastaturet i Mexico og trygler og ber det norske kultbandet om å ta turen over for å spille konsert i hennes hjemby. Igjen! Det sier kanskje litt om det Kakkmaddafakka er i ferd med å gjøre internasjonalt om dagen. De er på en stødig opptur og med et rykte som liveattraksjon som få band er dem forunt.

Jeg er fortsatt stor fan av den ungdommelige lekenheten deres fra tidlig i karrieren. Det gikk kanskje litt over stokk og stein til tider, med besynderlige griller og overmodig eksperimentlyst. De både så og hørtes ut som en skokk yndefullt fnisende kosedyr med bakgrunn fra trygge hjem i Bergen, og det gjør de vel også fortsatt. Men denne borgerlige lekenheten, samt klassisk musikalsk skolering, har de nå foredlet gjennom utallige konserter både innenlands og, ikke minst, på kontinentet. Et kontinent der de har oppnådd en fremgang som jeg må innrømme at jeg ikke helt har forstått rekkevidden av før nå.

Deres fjerde plate er dessverre ikke en utgivelse jeg har sett veldig fram til. Til det var Six Months Is A Long Time en altfor skuffende utgivelse for meg. Rapportene om KMF var at dette var bandets voksne plate, og jeg syntes i grunnen at Six Months var mer enn voksent nok, men først og fremst litt kjedelig. Kanskje det har noe med forventninger å gjøre, jeg elsket jo gjennombruddsplaten Hest fra 2011 som jo var en relativt livat affære – og mye mer i tråd med konsertuttrykket deres. Etter tre år er mye av det rampete ungdommelige skjøvet helt i bakgrunnen. Hadde jeg hørt denne platen totalt utenom kontekst hadde jeg aldri trodd på historiene om hva de gjør live, for dette føles både nedtonet og seriøst.

Kakkmaddafakka spiller inn platene sine live og gjør en del overdubs i etterkant, i alle fall om jeg har skjønt innspillingsteknikken riktig. Resultatet er uansett at musikken får en less is more-følelse, en luftig produksjon som får meg til å tenke på Erlend Øye, en opplagt inspirasjonskilde musikalsk, men kanskje aller mest i innstilling til det å lage musikk og få det til å låte fett på plate. Singelen Galapagos for eksempel: en stødig rytme og en gitarstrofe som umiddelbart fanger ørets oppmerksomhet, kreativ bruk av rytmegitar, et lydbilde som tyder på at bandet har svingt innom The Cure-skolen. Pussig, jeg har aldri tenkt på dem som spesielt inspirerte av åttitallet, men de er det også på måte som plasserer dem trygt i samtiden.

Det kjølige introverte de utstråler på plate kontra selvsikkerheten på scenen. Den litt triste og dypt seriøse tonen som det føles ufattelig å ta inn over seg når man ser opptak på Youtube av et uhyre energisk liveband med et tøysete og ironisk dansende kortrio som the finishing touch. Den naturlige kombinasjonen av seljefløyte og reggae. Jeg elsker dualiteten i dette bandet, det høres så lett ut, men det er så vanskelig! Et lite minus er at låtene er litt like hverandre, men det er også en helhet her som de aldri før har matchet på plate.

Kakkmaddafakka, navnet til tross, trer her endelig inn i de voksnes rekker – og med det også inn i rekken av relativt legendariske norske band. Som låtskrivere har de nok aldri vært i nærheten av nivået på KMF. Det er, i det hele tatt, bare å begynne å ta dem på det dypeste alvor.

Albumet på Spotify.