Gothrock fra romantikken

And Also The Trees som idé er som et vindskeivt og eldgammelt hus. Det står oppført i en skog et sted ute på den engelske landsbygda. Ja, bare navnet i seg selv gir jo unektelig visse assosiasjoner til noe ruralt, pastoralt og melankolsk. Deres nye plate gjør ingenting for å endre på akkurat det inntrykket.

AATT er selve kvintessensen av begrepet kultband. Og med i den kulten er jeg. De ble dannet helt på slutten av søttitallet i bittelille Inkberrow, Worcestershire. Det var i new wawe-tiden, den rå punken var på vei ut, inn skulle det komme et vell av nye utrykk som for alltid endret rocken både som musikksjanger og kunstform. De ga ut sin første og selvtitulerte plate i 1984, produsert av The Cures Lol Tolhurst og de debuterte da med et sound som vitnet om et nært musikalsk slektskap til den kullsvarte gothperlen Pornography.

Senere har de gått over i et mindre bastant og mer ettertenksomt melankolsk farvann med noen avstikkere inn i en slags form for gotisk surfmusikk(!). Men de har aldri, ikke ved ett eneste tilfelle, gått på akkord med sitt eget uttrykk. De er og blir unike, alvorlige og konsistente gjennom fjorten LP-plater og over tretti års karriere. Jeg aner ikke hva som har holdt dem gående i alle disse årene. Det er neppe penger for å si det sånn.

Man må gjerne kalle dem goth, men i motsetning til mange som har fått den merkelappen kan de ikke beskyldes for å ha blitt til parodier på seg selv. Men romantikere er de definitivt. Dersom Edgar Allan Poe, Robert Frost og Mary Shelley hadde startet band sammen, så hadde de nok i teorien hørtes omtrent ut som AATT. En signatur i så måte er Justin Jones sin originale gitarteknikk, der gitaren spilles som om den var en mandolin og som gir dem et helt unikt og mystisk uttrykk som til sammen fullfører slektskapet til jazz, rock, lyrikk og pop.

Born Into The Waves er på mange måter klassisk AATT. Simon Huw Jones resiterer og hvisker tekstene vel så mye som han synger dem. Fengende refrenger er det lite av, her er strukturen flytende og med fokus på stemning mer enn på klassisk popstruktur. Tekstene på platen skal visstnok være funderinger og meditasjoner fra byer de har turnert i. De er dvelende poetiske, svart/hvitt-aktige og skjøre som glass, men også framført med en unnfallende maskulin tone som om de var tristesser fra en forloren sjøulk.

Det er ofte noe minimalistisk og repeterende over dem, men ikke kaldt og teknisk slik minimalistisk komposisjon ofte kan fremstå for oss på utsiden. Når det virkelig funker, for eksempel på de ufattelig vakre sangene Winter Sea og Boden, da føles det som om noe imploderer i hjernen – det er også grunnen til at jeg fortsatt følger med på dem. De er helt unike, det er det kicket jeg ikke kan få fra noen andre band.

Heller ikke dette er den perfekte And Also The Trees-plate, selv om det er helt på høyde med det beste de noensinne har gjort. Jeg tror det bor en stor uvilje hos dem mot å følge konvensjonene helt ut og lage dette endelige ufeilbarlige albumet. Jeg tror det er like greit om de ikke finner den hellige gral. For det er nemlig en enorm fornøyelse å følge dem på veien.