«Kor e alle helter hen»?

(Red Kite @ Kulturhusets lillescene, Oslo, 26.05.16)

Jeg kan ikke gi et fullstendig svar på Jan Eggums spørsmål, men jeg følte at fire av heltene i hvert fall sto på den lille scenen på Kulturhuset i Tigerstaden i går kveld. Vel, kanskje ordet scene er noe feil i denne sammenhengen; her står både band og publikum i ett rom som på en og samme tid føles som ei hyttestue og et studio. Dermed fikk den nær halvannen time lange konserten et ekstra intimt preg som føltes nesten skreddersydd for kvartetten.

I det jeg ankommer Kulturhuset få minutter før bandet går i gang med sitt sett, er det knappe ti mennesker i det lille lokalet. Jeg tror nesten ikke mine egne øyne; hvorfor er det ikke flere for å se på dette bandet? Det kom etter hvert flere inn i det intime rommet, men jeg tror vi aldri telte mer enn tyve personer i salen. «Hva er det han tror«, spør du kanskje, «hvem er det som har hørt om Red Kite«? Vel – det er sant. Jeg fikk høre om dette bandet via jungeltelegrafen før de spilte en konsert på Mir for en tid tilbake, men jeg hadde da ikke mulighet til å se de den gangen, ei heller når de spilte på Buckleys noe senere. Derfor har jeg kanskje tjuvstarta, men jeg anbefaler i hvert falle alle som ikke har fått sett dette gnistrende orkesteret før om å ta grep og følge denne gjengen fremover.

Hvorfor? Vel, når bandets medlemmer alle har bunnsolid erfaring fra flere av landets aller mest interessante band bør man ta tegninga ganske raskt. En liten titt inn på orkesterets CVer vil avsløre engasjementer i bl.a. Bushman’s Revenge, Elephant9, Shining, Sunswitch og Grand General, m.m.fl. Nå tenker jeg du ble interessert, ja. All den erfaringen disse fire karene har med seg fra sine andre band trekker de frem med stort hell og talent denne kvelden. Det så ikke ut til at de ble skuffet over det lunkne oppmøtet, men flira det vekk med gitarist Even Helte Hermansens muntre introduksjon, «etter konserten kan vi alle møtes i baren og prate litt om hva som har skjedd siden sist«. Deretter la de opp et løp gjennom musikkhistoriens smalganger og brede avenyer; her er det plass til alt.

I det konserten nesten hadde slått meg sanseløs og jeg vandret ut i den sommermilde natten visste jeg egentlig ikke hva jeg hadde sett, men fant etter hvert frem til hashtaggen #jazzfusionpsychrock for i hvert fall forsøke å lage noen knagger for min egen nytelses skyld. Kveldens maestro Even Helte Hermansen spilte frem nydelige riff og herlig tematikk som føltes hente mye fra det samme psykedeliske landskapet som ensembler som Agusa og My Brother The Wind trekker veksler på, for ikke å si hans eget spill i Bushman’s Revenge. I midten av scenerommet og med spotlighten i ansiktet satt trommeslager Torstein Lofthus i det som føltes var en konstant detonasjon; være seg det eksplosivt intense sporet «Julenissen», eller den mer dempede låta «Dompap». Hans detaljer, kraft og tilstedeværelse var et blikkfang av dimensjoner og dro frem mange av mine sterkeste assosiasjoner til frijazz og improvisasjon. Sammen med hans tordenskrall og kanonbuldring skapte bassist Trond Frønes et fundament for orkesterets frie spill og spontane innfall med instrumentering som føltes trygg og nysgjerrig på en og samme tid. Sammen med Helte Hermansens gitarer sto for øvrig også Bernt Moens tangenter sterkt; særlig på kveldens førstelåt ble jeg mektig imponert av mannens ilskne duell med Lofthus hvor man nesten trodde han skulle knekke instrumentet sitt i to.

Det kan være kleint å være til stede på konserter hvor det er få folk til stede; noen ganger kan dog bandet likevel gi oss en god konsert og flire av det. Denne kvelden hadde jeg likevel en tredje type opplevelse; jeg fikk følelsen av å være heldig. Jeg husker sist gang jeg satt med den samme følelsen i kroppen – det var på nå nedlagte So What! i det svenske Bear Quartet slo fra seg med nærmest avsindig intensitet i skjæringspunktet mellom pønk, Sonic Youth og Neil Young. I går kveld følte jeg at vi få utvalgte fikk muligheten til å se fremtidens jazz; en kveld det vil gå gjetord om i årene som kommer.

Om det kommer til å skje avhenger kun av en ting: deg. Gjør deg selv, og norsk musikk, en tjeneste – still opp neste gang du har sjansen til å se Red Kite!