«…lenge leve dronninga!»
Black Stabat Mater er ikke et brudd med det som kom før dette fjerde studioalbumet fra Hedvig Mollestad Trio. Men, siden plata gis ut samme dag som konsertalbumet Evil In Oslo, føles det som om bandet har satt et semikolon i sin diskografi. Det hjelper også at omslagene på disse albumene føles hakket annerledes enn de tre som har kommet før dem; mer tidløst.
Det første som slår meg er frontkollisjonen mellom to ilskne rivaler i platetittelen; kampen mellom rockens grasrot og det skolerte miljø. Black Stabat Mater er en leken tittel som sier veldig mye om det musikalske landskapet trioen er en del av; med riffrikdommen til hardrock og blues, og den skolerte forståelsen fra leksjonsverdenen står bandet bokstavelig talt med beina i to leire. Det er noe mange band ikke ville klart over lengre tid, men Hedvig Mollestad Trio har nå gjort dette på fem plater på like mange år og har ikke engang vist tegn til å snuble. Det sier ikke rent lite.
Med et drønn åpner bandet albumet med «Approaching»; jeg er usikker på om tittelen er en henvisning til at bandet er in transit mellom to verdener, for dette er Hedvig Mollestad slik vi kjenner henne fra tidligere; åpne riff som både føles frie og strenge på en og samme tid. I det hun, sammen med trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og bassist Ellen Brekken låser seg fast i et repetetivt riff føler man at noe er i ferd med å skje. Den følelsen innfris i det låta åpnes i deilig rifftematikk og gitarspill som nesten føles patentert av bandet. Sporet er lekent, smilende og dansende, og bandet hopper så lett mellom de ulike lagene i låta at samspillet mellom de tre nesten føles uvirkelig.
Følelsen av at bandet er på en reise inn i nytt land, blir forløst i det «On Arrival» åpner med minimalistisk primalrock; jeg mener kjenne på den samme kjærleiken til det stille rommet i musikken som bl.a. Harvey Milk og Khanate benytter på flere av sine utgivelser. Det låter slemt og dystopisk, men i dette enkle lydlandskapet hører man likevel bandet leke seg med nettopp nakenheten som sporet innehar. I stedet for å kle låta opp i riff og hektisk spill, går de heller motsatt vei og vandrer ut i djupet på de få grepene de faktisk benytter seg av; gitardragene føles lengre og trommeslagene føles rikere. De støyer, vrir og vrenger på låta til den nesten dras fra hverandre i sine enkelte bestanddeler, men etter hvert finner den likevel frem til sin egen melodi. I stedet for å skue til rockens riffbibliotek, går de rake veien inn i jazzens atonalitet og bruddfliring, og på det mest ekstreme høres det ut som om syttitallets elektriske fusionjazz frontkolliderer med frihetsguruer som Arne Nordheim og Karlheinz Stockhausen.
Men, på «In The Court Of The Trolls» er man tilbake i riffets norske fjellheim. Trioen legger frem et riff som bør få en profilert plass i bandets låtkatalog. Men, som alltid er bandet aldri en one-trick pony. Her får åpningsriffet raskt selskap av annen tematikk og frie løsninger som utfordrer rockens regelformat; og rockfoten kommer seg raskt i gang. Her danner bass og trommer et fundament for en gitar som, når den tar en pause fra riffrittet, får plass til å sveve for seg selv selv om den aldri glemmer sin plass i bandbildet. Dette landskapet som males frem på dette sporet mener jeg bidrar til å meisle ut trioens plass i den norske rockskogen – det er ikke mange orkestre her til lands som makter å skape noe som låter så fengende, majestetisk og utfordrende samtidig.
«-40» er den snodige tittelen på låta som følger, og de første sekundene åpner med restene av lydstormen fra det forrige sporets fjellhaller og trollskap. Men, snart er en dempet gitar ledende i lydbildet og trekker frem en skjønn melodilinje som gir fra seg et mollstemt, men vakkert drag. Mollestad Thomassen er tilsynelatende alene i front, men mørke detaljer krydrer lydbildet; venter i skyggene. Dette bidrar til å gi låta et spent, avventende uttrykk som fører til at lytteren sitter ytterst på stolkanten – usikker på hva som måtte komme. Sporet deler noe av sin dybde med «Ghrá Rúnda» fra albumet All Of Them Witches og føles her som en bedre, mer mangefasettert, komposisjon enn sin søskenmelodi.
Det er kun fem spor på dette albumet, men det strekker seg like langt som sine forgjengere da låtene denne gangen er lengre enn man kanskje kunne forvente seg. Albumets finale, «Somebody Else Should Be On That Bus», er det eneste sporet som denne gangen er kortere enn 5 minutter, men Ellen Brekkens komposisjon står ikke tilbake for resten av albumet; den åpner med hennes bass og et tema som har en luntende, mystisk gange. Etter et minutt får hun med ett selskap av sine medmusikanter og fra å være et stillfarent og avventende spor, er det med ett i fjeset på lytteren. Med kvessede gitarer, harde trommer og Brekkens basstema blir man nesten overmannet av lyd.
Så er det slutt. Etter en lang halvtime har man blitt overveldet, sjarmert, skremt og imponert. Det er lett å velge hva man skal gjøre i det albumet svinner hen: å trykke play nok en gang.
Black Stabat Mater slippes i flere formater 3.juni. Samme kveld spiller Hedvig Mollestad Trio på Cafe Mono i Oslo.
