Flirende stonerbluesindie!
I det jeg lånte øre til singelen «Undertow» av italienske There Will Be Blood fikk jeg en sterk følelse av at de var på god vei inn i det området som Red Fang har gjort seg til herrer over. Men, i det jeg lar deres nyeste langspiller Horns spilles frem fra høyttalerne er det et flerhodet troll som avsløres.
Albumet åpner med ei blueslåt som smaker av de amerikanske sørstatene, og «Burn Your Halo» burde smake godt for de av våre lesere som allerede liker band som Rival Sons, men allerede på andresporet åpner de sitt musikalske univers for oss, og man begynner reisen inn i deres mangefasetterte uttrykk. «Fire» benytter sin call-and-response med stort hell, og koblet med et enkelt og hardtslående komp får jeg sterke assosiasjoner til Jon Spencer Blues Explosion når de er i sitt mest imøtekommende humør. Men, den knapt tre minutter lange låta stopper ikke der, for etter knappe tredve sekunder bryter en leken saksofon inn i låta med et herlig sololøp. Dette bikker over i en rein blåserrekke etter et minutt og vi kunne like gjerne vært inne i ei svett jazzkneipe i New Orleans i låtas klimaks. Albumets åpningsknockout kompletteres av tredjesporet som reiser langt inn i Mississippideltaet på «Blind Wandering» og er en acapella gospel blues med både mollstemt historikk og koring.
Etter en slik åpningsrekke er bandets fjerdespor, singelen «Undertow», lett å forstå. De har satt seg eksepsjonelt godt inn i den amerikanske arbeidsrockens fundament og hvor viktig den afroamerikanske kulturen er i rockuttrykket; denne kunnskapen har de tatt med seg tilbake til Italia og filtrert gjennom sine egne, ektefølt lidenskapelige og humørfylte briller. Det man dermed ender opp med er et sound som er tydelig inspirert av råkilden fra Amerika, men modellert inn i en noenlunde egen form. Hør bare på ett spor som «Mismatch» som føles som et helstøpt spor som har en større komposisjon enn sine forgjengere; lydbildet er bredere og det skjer mer her enn på de forrige sporene som føltes mer rendyrket til sine opprinnelige ideer. Men, jeg får også en følelse av at There Will Be Blood kunne vært firmenninger av våre egne Orango, et band som også har vært flinke til å filtrere den amerikanske kulturen i sitt norske uttrykk.
Jeg liker det italienske bandet av mange grunner, men først og fremst for at de føles autentiske. Dette blir tydelig for meg på «Reviver»; en seig blues som henter essensen sin fra den samme slitne terrassen som «Blind Wandering», men som har elektrifisert den og tatt den med seg ut av skogen og inn i byen. På «Ride» er de ikke snauere enn at de nesten mikser inn litt country i miksen sin, men ikke mer enn at det fremdeles er mer sumpvann enn sletteland i lydbildet.
[Jeg elsker å kjøre bil. Jeg elsker å suse frem gjennom åpne landskap med armen ut av vinduet, en sommerblå himmel over meg, og verden for mine føtter. Det er langt fra all musikk som passer til slike turer; men stoner rock har en iboende kraft av vandring i seg. There Will Be Blood passer perfekt i så måte; «Turn Your Back» er elektrisk bluesrock på den måten man vil ha det når man hører bilmotoren purre under seg. Det låter seigt, skittent og kraftfullt fengende av italienerne og jeg vil nok høre bandet igjen flere ganger denne sommeren. Men, de passer ikke bare i bilstereoen; dette varme orkesteret passer også til grillfesten du skal på når du kommer frem – tittelkuttet «Horns» er en smygende sak som lukter like mye av industrirock som av singer/songwriters]
De kan kanskje anklages for å slå opp leir vel nære sine inspirasjonskilder; de første sekundene på «Short Breath» er vanskelig å høre på uten å kjenne stemmen til Dave Grohl. Men, det gjør ingenting når resten av sporet står fjellstøtt på egne bein i gråsonen mellom bluesrockens rytmikk, indierockens gitarlinjer og stonerrockens elektrisitet. Denne innsikten står seg også etter å ha hørt gjennom det feststemte temporittet «Lust» og mørkt titulerte og blåserrike «Til Death Do Us Apart«. Albumets siste spor er også dets mest omfangsrikt episke – her viser de frem en komposisjonskompetanse som bør gi gevinst i omdømme og oppmerksomhet; ei vakker vise med allsangkvaliteter og blåsere.
God sommer!
