Høstsabbatens andre dag ble en fryd; glade mennesker og gode band skapte en flott feststemning jeg nesten ikke har hatt i løpet av de tidligere årene på festivalen. Denne dagens program var tuftet på en frihet som favner over hele undergrunnens heavy music og ikke kun enkelte nisjer. Denne bredden går dog ikke ut over helheten; det føles likevel være en gruppe band som faller trygt inn under den samme paraplyen.
Lørdagen på årets Høstsabbat startet tidlig på ettermiddagen, og i det jeg vandret gjennom Grünerløkkas markedstrivsel ned til Mathallens travle levnad fikk jeg følelsen av å vandre gjennom en ekte storby. Den følelsen fikk full uttelling i det jeg befant meg rett utenfor Vulkan Arena hvis betongamfi nesten føltes som en piazza i en trivelig italiensk by. Det står dermed enda klarere for meg at festivalens flytting fra Majorstua og ned til Akerselva var et riktig trekk – det er nå lettere å trekke direkte sammenligninger mellom Høstsabbat og de festivalene man ønsker å sammenligne denne festen med; Desertfest Berlin, etc. Der jeg før har hatt følelsen av at man kun er på tilfeldige konserter, er det nå en tydeligere helhet som preger festivalen; man lykkes i større grad med å skape et eget lite samfunn i løpet av dagene festen varer.
Hva dette skyldes er jeg usikker, men jeg tok meg i hvert fall i å savne festivalens tjas og mas i det jeg vandret ut fra arenaen natt til søndag. Jeg hadde trivdes veldig godt
En ting jeg føler aldri har manglet på de Høstsabbatene jeg har vært til stede på, er det musikalske programmet. Bookingen til festivalen har alltid vært så godt som vanntett og gitt oss opplevelser av både undergrunnsmentorer som Yob, Årabrot og Belzebong samt gitt oss nye bekjentskap som bl.a. Monolord som Høstsabbat snuste frem lenge før de ble den suksesshistorien de har blitt. Men, det skal sies at jeg føler de denne gangen virkelig har gitt oss en 110% opplevelse – her har det ikke vært verken hvileskjær eller halvt sovende konsertopplevelser.
Denne gode stemningen tok jeg med meg opp til andre etasje og dagens første konsert på hovedscenen; irske Wild Rocket. Det ble dog aldri den samme stemningen i salen for dette, for mange, ukjente bandet da mange ikke tok turen til hovedscenen men heller prioriterte øl og sigaretter på piazzaen utenfor Vulkan Arena. Men, det er deres egen skyld i så fall, for Wild Rocket leverte et sett tuftet på deres første langspiller Geometric Hallucinations og deres nye skive som visstnok er rett rundt hjørnet. Jeg hadde selv knapt hørt bandets output før deres konsert, men koste meg stort i det de rullet ut et lydbilde tuftet på de store linjene i europeisk spacerock og motorisk bluesrock. De var tydelig selv veldig fornøyd med å stå på en scene i Oslo for gitarist Dr. Niall O’ Claonadh introduserte bandet, «Hello Oslo, we’re Wild Rocket from Dublin in Ireland and this is a big thing for us«. Deretter ga de oss bevis på at de hadde fått denne jobben på basis av sin musikk; tidvis ble man matt over hvor hardt og fengende de låt, mens jeg var i rein lykkerus i det de avsluttet med et motorisk driv som hentet frem assosiasjoner til både Endless Boogie og tysk krautrock. De var dessuten det eneste bandet denne kvelden som benyttet seg av en godt regissert film på lerretet bak bandet; men den druknet dessverre litt i lyset som badet scenen.
[Det var på denne tiden jeg virkelig la merke til den følelsen av samhold som preget festivalen; det var liv foran scenen, og følelsen av at man var på en reise sammen tok et skikkelig grep på meg. Jeg hadde dog ikke altfor lang tid til å kjenne ytterligere på dette, for det beste norske bidraget til Høstsabbaten dette året skulle snart stå på scenen.]
Kollwitz har i tiden de har eksistert utgitt det jeg mener er to av de ypperste albumene i norsk metall, og de er kanskje også de
Det hardtslående orkesteret ga meg hakeslepp og gåsehud og det var med et salig smil jeg beveget meg ned til plassen utenfor Vulkan for en sårt tiltrengt pust i bakken. Men, etter en øl og litt sladder med gode venner bar det inn i mørket igjen; denne gangen var det nok et nytt bekjentskap som sto for tur; svenske Jeremy Irons & The Ratgang Malibus(!) som er tydelig kultærklært av undergrunnen da flere briter hadde tatt turen i ens ærend for å se bandet, samt headliner Siena Root. Jeg ble raskt også en hengiven disippel da deres miks av røff hardrock og syttitallets vibber ble fullendt med den sterke stemmen til
Etter å ha gått strake veien til anskaffelse av bandets siste album og ei skjorte, følte jeg at festivalfolket nå var klar for en av de definitive høydepunktene på årets Høstsabbat; svenske Siena Root. Det svenske bandet har fulgt meg noen år etter jeg oppdaget de når jeg hørte låta «We Are Them» fra albumet Different Realities. Dette sporet mener jeg er ett av de ypperste i nordisk rock noensinne, og deres hittil nyeste album, Pioneers, er en moderne remiks av Deep Purple og alt som er hellig fra syttitallets hardrock. Jeg fikk endelig sett de i en livesetting på fjorårets Desertfest Antwerp, og ble tilstrekkelig overveldet av det til å glede meg stort til å se dem denne lørdagen på Vulkan Arena. Dette var jeg tydeligvis ikke alene om for dette var i sannhet den konserten hvor alt stemte; et gledesstrålende band og et publikum i feststemning gikk opp i en høyere enhet sammen.
Bandet har eksistert i en årrekke allerede og bandets rytmeseksjon, bassist Sam Riffer og trommeslager Love Forsberg, er en samspilt duo hvis fundament fungerer som nav for alt hva de tre andre i bandet måtte finne på. For både gitarist Matte Gustavsson og tangenttalent Erik «Erkka» Pettersson skinner sterkt når de trer frem på scenen og lar finurlige detaljer farge musikken som strømmer ut i den mørke salen. Dette passer meg utmerket, for den uangripelige hyllesten til Deep Purple i låter som «Root Rock Pioneers» er så innarbeidet syttitall at man nesten transporteres tilbake i tid. Ved forrige korsvei føltes vokalist Samuel Björö fremdeles fersk i bandet, men dette er i ferd med å falle til ro, og han har funnet sin plass i gruppa; både som entusiastisk pådriver av sine bandkamerater og som en sterk stemt sanger.
Jeg merket at jeg etter denne konserten virkelig følte at jeg hadde sett festivalens utvilsomme høydepunkt og kroppen hadde begynt å knirke litt i sammenføyningene, men
Jeg tok en siste tur opp til hovedscenen i andre etasje for å se Truckfighters avslutte årets fest, men etter å ha innsett at kreftene hadde tatt slutt valgte jeg å kaste inn håndkleet etter ett par spor med Ozos hardt rockende bass og Dangos klovnerier. Hvis de var i nærheten av det de leverte sist jeg så dem, er jeg sikker på at publikum gikk derfra med smil om leppene.
På vei hjem over Akerselva var jeg dog sikker; jeg stiller til start neste høst når det igjen kalles til fest!
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…