Korpsmusikk med satan

Veislakt er tilbake og de møter deg med en vegg av lyd. Ved første gjennomlytting er ikke dette stort annet enn salig kaos. Det er ikke nødvendigvis en negativ ting. Det skal ikke mange gjennomlyttingene til før at det begynner å tre fram både det ene og det andre finurlige.

Det gjør at jeg har lyst til å høre neste låt, plata en gang til og kanskje sette den på i morra. Hva nytt hører jeg nå liksom?. Jeg må innrømme at jeg kan ikke si umiddelbart at denne plata fra Veislakt ligner den og den artisten. Men det gjør ingenting.

Plata åpner i sedvanlig Veislakt-stil, hardt. Og det skal ikke bli mange hvilepausene på ørene skal det vise seg. Dette er punk og hardcore i en salig blanding. Det er interessant. Det er interessant fordi onde tunger påstår at rocken er dau og så videre. ByLarm klaga på at det var så lite rock påmeldt. Kanskje rockebandene ikke gidder. Veislakt beviser at musikknorge er atskillig mer enn Kygo og pappagutter i høyvannsbukser i alle fall.

Første låt ut er NAV, men det er desverre ikke før på fjerde spor Flammer over Europa at det virkelig løsner. Veislakt tar sånn sett sjarmøretappen først. Men etter Flammer over Europa kommer de som perler på ei snor, Hjertebarn, Kaos uten anarki og De små har det meste. Det er sånn jærcore høres ut i en perfekt verden. Det faller litt før Penetrasjon bakfra spruter ut av høyttalerne og jeg tar meg selv i å tenke at dette er Øystein Sundes Gammal Amazon i skitten drakt. Selv om eneste fellesnevner er bilkjøring i et h@^#$% tempo. Men likevel, det er noe der. Når siste låt Hjelp plutselig er slutt, som også går i nevnte tempo, så tar jeg meg i å tenke ingen låter på denne plata er direkte dårlig. Alt holder bare ikke samme nivå, men det kan man heller ikke forvente. Det tror jeg beror på at Veislaktenergien er vanskelig å fange på plate, dette må oppleves live.