Fjell og fjord!

Plateselskapet Hubro utgir skiver på rad og rekke og de aller fleste holder et skyhøyt, internasjonalt, nivå. På disse sidene har vi dukket innom etiketten en rekke ganger og denne gangen er det selveste Christian Wallumrød Ensemble og deres hittil nyeste opus Kurzam And Fulger som står for tur. Det er et ganske vennlig møte med et orkester som føles være på frierferd.

Åpningssporet «Haksong» føles som en skakk versjon av popharmoniene til Esbjørn Svensson Trio; med Wallumrøds tangenttalent i front rusler de gjennom den nordiske folkemusikken med jazzbrillene godt plassert på nesen. Men, der den svenske trioen gjerne holdt seg til popmusikkens formatreglement, leiker plutselig det norske ensemblet frem improvisasjon og melodibrudd.

Det nesten nakne sporet «Fulgsam» åpner med klangfull perkusjon og piano hvor anslagene er satt så langt fra hverandre at de skaper en melodi nesten på trass. Sporet er nesten over før det har begynt, men det gjorde meg åpent oppmerksom og klar for det påfølgende sporet «Langsam» hvor trommeslager Per Oddvar Johansen skaper et bakenforliggende, og nesten lurvete, fundament for blåserne til Eivind Lønning og Espen Reinertsen. Selvsagt er det sterke tangenttalentet til frontmann Wallumrød alltid synlig, men alltid som en del av helheten han skaper med resten av kollegene i bandet. Celloen til Tove Törngren føles også som en del av lydbildet som egentlig ikke alltid høres, men som er en viktig bestanddel av det fundamentet melodilinjene legger seg på.

«Phoniks» og «Klafferas» er to korte hvileskjær før bandet setter i gang med finalen. Det førstnevnte sporet er en presentasjon av Törngrens strenger og det hele føles nesten hypnotisk; som en summende flørt blir lytteren nesten svimmel av å ha låta i hodetelefonene. Det neste sporet er en nesten dyrisk komposisjon; jeg får av en eller annen grunn troen på at jeg er vitne til en tiurleik i urskogens grålysning.

Med det elleve minutter lange sporet «Arpsam» fortsetter man på den stemningsferden som «Haksong» og «Langsam» introduserte. Wallumrød leiker seg med et ensomt tema som river i hjerterøttene, og det tar nesten to minutter før Johansen slår følge med orkesterlederen med sin åpne rytmikk; dog uten å bryte den tematikken som er sporets grunnlinje. I disse første minuttene får jeg et rykk i sjela og merker at den nordiske jazzens tonelek føles veldig tydelig – er dette et spor utenlandske journalister ville trukket opp mot fjell og fjorder? Jeg vet ikke, men jeg får i hvert fall en sterk ro over meg i det Wallumrøds tangentslag legger sitt lydteppe over meg. Halvveis ut i dette mantraet føles Wallumrød nesten stanse opp og lar blåserne til Lønning og Reinertsen få gjalle som en fjern, fjern tåkelur. Celloen til Törngren får deretter lov til å bølge stille inn over oss; dens plutselig konstante tilstedeværelse er et sterkt, og passende motstykke til Wallumrøds zen.

«Kurzam Und Onward» føles nesten som et brutalt brudd med albumets lavmælte stemninger med en munter melodi. Bandet er nesten ikke til å kjenne igjen i dette muntre bildet, men plutselige pauser og stillhet mellom disse utbruddene fører til at sporet nesten ikke henger sammen. Disse to motsatsene skaper en helhet som føles både uønsket og fengende på en og samme tid, men er likefullt kanskje albumets minst vellykkede melodi og har ikke en, for meg, like tydelig visjon av hva den skal være.

Kurzan And Fulger har blitt et album som vil tilfredsstille flere av våre jazzinteresserte lesere og kan trygt lyttes til av de av dere som med glede lar nysgjerrig musikk pirre smaksløkene!