2016: en rockodysée

Da sitter man her igjen; med den obligatoriske lista over de feteste utgivelsene i året som har gått. Men, denne gangen skyggelegges denne begivenheten av at man for første gang så et virkelig mannefall blant rockens hedersmenn. Det burde jo ikke komme som noen overraskelse da flere av de som har vandret videre tross alt levde livet fullt ut (og litt til). Men, savnet etter David Bowie, Lemmy Kilminster og Leonard Cohen og flere til, var likevel til å ta og føle på. Dette mannefallet vil nok fortsette i årene som kommer da rockens pionerer naturlig nok vil fortsette å falle i fra, og siden dette er menn og kvinner som har farget rocken på en tid hvor man faktisk ble hørt av en hel verden vil deres bortgang sannsynligvis kunne prege oss i noenlunde samme størrelsesorden.

Men, selv om sørgebåndet har vært hyppig brukt i år, betyr ikke det at rocken står på kanten av livet (og det til tross for klagesangene til alle de som mente at «musikk var bedre før i tida«). Man kan parafrasere et kjent monarksuttrykk og si, «Rocken er død! Lenge leve rocken«, for året som har gått har vist meg at det spirer og gror i rockskogen både her hjemme og der ute på kontinentene. For selv om man sannsynligvis aldri vil få tilbake et band som kan dominere Billboard på samme måte som The Beatles gjorde i sin storhetstid, eller at musikk kan definere et reellt generasjonsopprør slik den gjorde for rock’n’roll, hippiene og pønken, så har den evigvarende kraften musikken har på oss enkeltmennesker aldri endret seg: rock har en uutslettelig evne til å gripe oss om hjertet, klemme til og brøle oss midt i mot: «Grip dagen!»

Min årsliste har denne gangen vært vanskelig å jobbe frem, og allerede få dager etter innlevering av denne til redaksjonen er listen under endring. Vel, min reviderte liste over årets beste rockplater er som følger:

1. KBT: Suck More Piss.
   Dette norske bandet er også kjent som Kosmik Boogie Tribe og har i en årrekke vært en konsertfavoritt på hovedstadens rockklubber. Deres album av året er etter min mening en perfekt miks av pønkens opprørsbrøl og boogierockens livsglede og med låter som flirende «Habanero», hyllesten til australrockens gitarhelt Lobby Loyde og knyttnevelåter som «I Don’t Like You» er det ingen tvil – dette er årets album! Fremdeles ikke overbevist? Vel, bandet teller medlemmer fra orkestre som The Mormones, The Good The Bad and The Zugly, Shit City, Lonely Kamel og El Cuero; ferdig snakka.

 

1. Sumac: What Becomes One.
   Denne amerikanske knockouten kom til meg seint i dette året, men albumet er en real storeslem i sludge doom. Albumets fem låter er delt inn i ti spor og føles dermed som episke suiter. Allerede fra det støyende førstesporet «Image of Control (I)» er man umiddelbart bevisst at dette er en definitiv innertier. Bandets output er en miks av flere forskjellige stilarter og jeg mener å høre røde tråder fra de andre prosjektene som bandmedlemmene er medlemmer av: bl.a. Baptists, Old Man Gloom, Russian Circles. Dette er slem og seig musikk som virkelig kaller på de dystre tankene samtidig som låtene preges av fete riff, buldrende rockritt og et helsikes groove.

 

1. Nick Cave & The Bad Seeds: Skeleton Tree.
   Det australske ikonet har alltid vært en av stemmene som kunne trekke veksler på det samme mørket som Johnny Cash og Leonard Cohen og har siden den spede begynnelsen i The Birthday Party vært en av de rockmusikerne som har forsøkt gripe apokalypsen om halsen. Den virkelige apokalypsen tok dog kvelertak på han 14.juli 2015 når hans sønn Arthur døde i en fallulykke nær hans hjem i Brighton. Det skapte et helsvart og altoppslukende traume for musikeren, og som han jobber seg ut av med å fortsette sitt virke. Albumet Skeleton Tree er en mørk reise inn i sorg, og satt i samspill med dokumentaren One More Time With Feeling får man et virkelig møte med livet selv.

 

1. Hedvig Mollestad Trio: Black Stabat Mater.
   Dette bandet har i en årrekke vært ett av mine favoritter, og deres diskografi har fremdeles til gode å inneholde et dårlig album. Trioen balanserer med finspilt fingerspitzengefühl mellom jazzlek, riffrock og avantgarde og resultatet er alltid livskraftig, modent og barnlig på en og samme tid. Her er det ikke plass til verken pretensiøsitet eller flinkiseri – kun glitrende låter og visjoner sjeldent tangert av deres samtidige. Årets album kom i tospann med det doble konsertalbumet Evil In Oslo, og føles som innledningen på en ny fase for bandet. Ei låt som «Approaching/On Arrival» åpner i velkjent stil, men som etter hvert åpner luker i bandets arsenal som vi kanskje ikke har sett like mye til tidligere.

 

1. Neurosis: Fires Within Fires.
   Det er allerede fire år siden det amerikanske bandet ga ut sitt forrige album Honor Found In Decay, men nå er undergrunnsgigantene tilbake med et nytt – overraskende kortspilt – album. I løpet av de fire årene som har gått har de dog ikke avveket urovekkende mye fra sitt suksessformular; dette er sludge metal av beste merke. De viser ingen utmattelse eller idétørke etter tredve år som band; ei låt som «Broken Ground» føles i stedet være et anerkjennende nikk til de krumspringene som Steve Von Till og Scott Kelly har hatt de siste årene. Men, dette er ingen samling med americanalåter; brutaliteten til Neurosis er fremdeles allestedsnærværende og albumets fem spor føles vil kunne bli en stolt del av bandets monumentale låtkatalog.

 

1. Motorpsycho: Here Be Monsters.
   Det norske orkesteret har ikke holdt det gående like lenge som de amerikanske ikonene, men feiret likevel sitt 25. år som band for kort tid siden. De årene har de fylt med en diskografi som savner sidestykke i norsk rock. Det er ikke mange band som over like lang tid vil kunne levere en diskografi av en sådan kvalitet som det trønderske ensemblet. Med årets album fortsetter de etter min mening reisen tilbake til låtgleden på et album som Trust Us. Med Behind The Sun ga de i 2014 ut sitt hittil beste album i den allerede glitrende æreaen som har Kenneth Kapstad som trommeslager. Here Be Monsters videreforedler det låtfokuset og har dermed blitt et album som føles som deres kanskje sterkeste siden før nevnte Trust Us. Likefullt ble dette bandets siste album med Kenneth Kapstad bak trommene, så hva fremtiden vil bringe for bandet er usikkert.

 

1. Causa Sui: Return To Sky.
   Jeg oppdaget dette bandet for noen år siden, og ble overrasket over at de ikke bare var en del av vår samtid, men også at de var danske. Når de i tillegg sto bak det eksotisk titulerte plateselskapet El Paraiso Records var illusjonen komplett. Det jeg trodde var en glemt perle fra midten av syttitallets progressive rockscene viste seg å være et band med begge beina godt plantet i den europeiske ørkenrocken. Deres instrumentale lydbilde vandrer tilsynelatende sømløst mellom hardrock, jazztoner og psykedelia og et spor som åpningsporet «Dust Meridian» er like groovy som det er nysgjerrig. Denne kombinasjonen gjør årets album til en verdig oppfølger til deres kommersielle høydepunkt Euporie Tide.

 

1. The Dogs: Swamp Gospel Promises.
   Vi har på disse sidene lovpriset de siste albumene til The Dogs, og årets album er intet unntak. Kristopher Schau er fremdeles en av norsk rocks beste historiefortellere siden Jokke, og på låter som «Are You With Him Now» og «Mortal Tragedy» viser han denne siden av seg selv frem nok en gang. Han er dog først og fremst en scenepersonlighet som sannsynligvis ikke har sin overmann er til lands, og med sin desperate og brustne stemme gir han liv til låtenes karakterer og deres historie. Bandet pakker sin garasjerock rundt han med en digg troverdighet og inspirert innlevelse. At de makter å utgi et såpass sterkt album hvert eneste år er et bevis på deres kvaliteter, og i det jeg skriver disse ord er deres neste album sannsynligvis på vei ut fra lagerhyllene til plateselskapet.

 

1. Monarch: Two Isles.
   El Paraiso Records ga etter min mening ut en rekke strålende album i år; deriblant etiketteiernes Causa Suis nyeste album og Nicklas Sørensen (fra Papir) sitt første soloalbum. Men, det albumet som kanskje overrasket meg mest i året som har gått er amerikanske Monarch sitt opus Two Isles. Dette albumet er en sommermild reise gjennom rockens psykedelia og albumet låter til å høre like mye hjemme i syttitallets solblekede eksesser som i vår egen tid. Albumet er et velkomment hvileskjær i en tid som har gitt oss politisk ustabilitet og fremvekst av fordommer; her er det lite motbør og engstelse, kun lystig psych rock. En av årets største overraskelser!

 

1. Child: Blueside.
   Bluesrock står i fare for å bli portrettert som en livstrøtt og ensidig sjanger som ikke makter å gi de store musikalske opplevelsene. Men, på samme måte som den progressive rocken skjulte en rekke perler i mengden av kopistiske flinkiser på begynnelsen av åttitallet, finnes det edelstener i samtidig bluesrock også. Ett av de bandene er et ensemble som henter inspirasjon fra æraen når bluesrocken var glødende innovativ og powerrockens trioformat skapte band som Cream, Blue Cheer og  Jimi Hendrix Experience. Australske Child ga for noen år siden ut sitt selvtitulerte debutalbum og siden gang har forventningene til dets oppfølger vokst proposjonalt med deres strålende konserter. Når de nå endelig er klar med albumet Blueside er det ikke tvil; de har klart det igjen! Singelen bandet slapp noen uker før skiva, «Blue Side of the Collar» er ikke mindre enn en episk hyllest til arbeidsrocken og dens blå stemninger. Child har festet grepet om den opprinnelige bluesrocken hvor riffene lot låtene få rom til å være blå, mens som likevel kunne vise muskler når det trengtes. En helsikes oppfølger som bare bidrar til å øke forventningene til deres tredje album.

 

1. Stein Torleif Bjella: Gode Liv.
   Å være en trubadur er kanskje ikke noe særegent i norsk musikk; det er mange menn og kvinner som etter hvert har tatt med seg kassegitaren og lagt ut på riksveiene for å fortelle sine historier. Men, det er ikke alle som klarer å skape seg et eget univers som Åls Stein Torleif Bjella. Hans evner som låtskriver treffer blink nesten hver eneste gang, og han forteller like gjerne om de sorte timene som kan få enhver til å knekke, som han forteller om sin kjærleik til bikkja Dreng. Denne evnen til å fange opp hele livets bredde er i hvert fall noe av det som jeg mener er hans beste grep.

 

1. Årabrot: The Gospel.
   I en bransje som er så kommersielt fokusert som musikkbransjen, er det forståelig at det er vanskelig å fremstå med en særegen output. Det har jevnlig vært brudd mot denne holdningen, men etter at grønsjens revolusjon døde med garasjeskuddene til Kurt Cobain i 1994, har medstrømsmusikken blitt stadig mer generisk nesten uavhengig av sjangerblikket man måtte ha. Da er det godt å ha band som amerikanske Swans og tyske Einstürzende Neubauten, som viser fingeren til bransjen og som krever å få holde på med sitt. Årabrot har tatt steget opp til denne øverste divisjonen med sitt nye album. Selv om de i en årrekke har levert album av nesten like høy kvalitet, føles det være noe helt eget denne gangen. Jeg er dog usikker på om det skyldes albumets nesten dekadente omslag eller det episke draget over låter som tittelkuttet, «Tall Man» eller «Faustus».

 

1. Suma: Order Of Things.
   Jeg fikk mitt første møte med svenske Suma på festivalen Høstsabbat for noen år siden, og det medførte at jeg samme dag gikk til anskaffelse av deres album Ashes og Let The Churches Burn. De har begge vært en gjengangere på stereoanlegget, og jeg gleder meg nå over at de får selskap av bandets nyeste album The Order Of Things. Dette er mer av det samme; illsint DIY sludge metal som føles som bindeleddet mellom Noxagts støyrock og Neurosis’ foredlede sinne. Lytteren blir slått i svime av deres repetetive brutalitet og dras med i heksedansen av det som nok er ett av svenskenes beste orkestre innen heavy music.

 

1. Haast’s Eagled: II: For Mankind.
   Et band som i stor grad kan slå følge med før nevnte Suma på årslisten min er det snodig navngitte bandet Haast’s Eagled da deres album II: For Mankind er en mørkstemt perle innen undergrunnens doom metal og som bør tilfredsstille smaksløkene til disipler av bl.a. Yob, Pallbearer og Adrift For Days. Jeg tar meg i å fase ut med lukkede øyne til ei låt som «Pyazz Bhongi» der den farer frem og tilbake mellom stille og støy. Her trekkes man ned i de dypeste katakomber der mørket er allestedsnærværende og svever like etterpå oppe i skyene ikke ulikt noe Soundgarden kunne gjort.

 

1. Dungen: Häxan.
   Dungen har i flere år vært bidragsytere til den nordiske rocken; med instrumentale Häxan har de gitt oss et album som føles som skapt for de søvnløse nettene foran platespilleren hvor man kan blikket la vandre over hustakene. Albumet er ikke like låtorientert som forgjengere som Allas Sak og Ta Det Lugnt, men selv spor som riffløpet i 1:35 lange «Wak-Wak’s Porter» frir til låtelskerne av bandets fans. Men, dette er først og fremst et konseptalbum som fortjener sin helhet og bli hørt fra ende til annen. Gjør deg selv en tjeneste – legg ut på reise med Dungen.

 

1. Cough: Still They Pray.
   Jeg elsker det skitne lydbildet av britiske Electric Wizard, og jeg er disippel av det desperate soundet til amerikanske Windhand. Hvis du også er det, er Coughs første album på nesten syv år perfekt for deg. Åpningssporet «Haunter of the Dark» er et mektig bevis på bandets mørke rock og flommer over av seige riff, spøkelsesaktige vokal og buldrende driv. Man må nesten kaste seg med i bandets okkulte seremonier; en perfekt miks av gatenatt og trollskog.

 

1. Inter Arma: Paradise Gallows.
   Når man skal følge opp ikke mindre enn to nesten legendarisk bra album er det ikke små forventninger som hviler på ens skuldre. Inter Arma har i løpet av de siste årene både utgitt langspilleren Sky Burial som maktet å fusjonere ekstremt mørke med røde tråder til Pink Floyd, samt The Cavern (en 45 min. lang låt som er noe av det mest episke jeg har hørt i mine år som musikkelsker). Deres nyeste ablum fortsetter ferden gjennom mørkerocken og står frem som stadig tydeligere arveprinser til tronen av sludge metal når Neurosis en dag abdiserer; hør bare på spor som «Transfiguration» eller «The Summer Drones».

 

1. Bushman’s Revenge: Jazz, Fritt Etter Hukommelsen.
   Jeg elsker de små bandformatenes intimitet; det å kunne fokusere sitt lydbilde på et lite band uten å miste vidsynet i musikken. Bushman’s Revenge har i en årrekke vært på reise gjennom den norske rockskogen og utgitt sine betraktninger av denne filtrert gjennom sine jazzbriller; være seg gjennom egne komposisjoner eller tolkninger av såpass ulike artister som bob hund og Black Sabbath. På årets album har de dog valgt å snu blikket inn mot sin fortid igjen og valgt å spille jazz; fritt etter hukommelsen. Dette gjør de både med egne melodier hvor man hører de henter inn sin erfaring, samt å covre en artist som McCoy Tyners smått fantastiske «Contemplation». Resultater er et sødmefylt og lekent album som gnistrer av livsglede.

 

1. Monomyth: Exo.
   Første gangen jeg hørte om dette nederlandske bandet var når festivalen Desertfest Antwerp annonserte at de skulle spille der i fjor. Når jeg fikk se dem trylle frem sine låter fra hovedscenen få uker senere ble jeg trollbundet av deres presise og episke instrumentalrock fra gråsonen mellom post- og stoner rock. Dette er batteridrevet riffrock som trekker lytteren med seg på en reise som bare øker og øker i intensitet, hør bare på «LHC» hvis meloditematikk nesten skaper avhengighet. Et bevis på at undergrunnsrocken er i godt hold i Europa i dag.

 

1. Cult Of Occult: Five Degrees Of Insanity.
   Dette franske bandet har jeg hatt den utvilsomme glede av å se to ganger i år – både på Roadburn i april og på Høstsabbat i september. Den første gangen ble jeg slått over ende av bandets raserianfall foran et fullstappet Het Patronaat; mens jeg den andre gangen sto på første rad på Vulkan Arenas lille scene Pokalen og så bandets apokalyptiske sinne på nært hold. Det var ingen tvil – Cult Of Occult er ett av årets flotteste nye bekjentskaper og albumet Five Degrees Of Insanity føyer seg pent inn i rekken av album som er utgitt av bandets samtidige Celeste, Amenra og Bongripper. Albumet er en reise inn i de mørkeste krokene av menneskesinnet og spor som «Alcoholic», «Nihilistic» og «Misanthropic» er bevis på dette mørket.

 

 

[Låter fra Child og Suma er ikke tatt med på spillelisten da bandene p.d.d. ikke er registrert på Spotify; de kan man dog lett hente på Bandcamp.]