Bikkjene har blitt ulver!

Death By Drowning er det årlige reisebrevet fra The Dogs fra deres reiser gjennom den norske rockskogen, og det er selvsagt like besnærende som deres forrige innlegg i bandets krøniker. Det er ganske breialt å åpne albumet med deres to singler «Oslo» og «All Of Us Kids Were Accidents», men de følges opp av et knippe låter som sannsynligvis vil innta en solid plass i bandets låtkatalog.

Platas to første låter føles som en hardtslående uppercut etterfulgt av en rask høyre som effektivt slår knockout på lytteren. «Oslo» er en hyllest til tigerstaden og dens liv/levnad med det desperate brølet til Torgny Amdam i parløp med Kristopher Schaus lidelsesrop, mens «All Of Us Kids Were Accidents» er en stilren rocker som treffer hjerterøttene til lytteren hardt og inderlig. Hvilken sjel som har vandret i hovedstadens gater kan unngå å føle et fuck, yeah! av tekstlinjer som «Let’s set the night on fire and follow the smoke» når de kombineres med et heidundrandres ilskent band som er sultne på rock? Andresporet er rein sorg; en tekst om en tapt sjel krones med linjer fra Schau som er noen av hans beste, «The only thing you did admit / Was that your hope had snapped like sticks / So you didn’t have them, it wasn’t worth it / But how i wish to god i knew / What you had set your mind to do«. I det jeg sitter foran platespilleren, hører bandet strømme ut av høyttaleren, og skriver disse ordene får jeg en følelse av å høre et annet utsnitt i livene bandet beskrev på låta «Mortal Tragedy» fra Swamp Gospel Promises. Hvorfor vet jeg ikke, men det er noe ved inderligheten i ordene som får det til å kime i hjertet mitt.

Det er Schau som ikke bare er bandets frontfigur på scenen; han er også den som skriver de fleste låtene til bandet og leverer de aller fleste av bandets beste låter. Men, både bassist Roar Nilsen og gitarist Mads Martinsen bidrar til låtene, og et spor som «Please Say Something» viser at Martinsen har forstått hvordan man skal skrive effektive poplåter uten at bikkjene mister evnen til å knurre. På den andre siden er «Declaration Of Isolation» som Nilsen skrev sammen med Schau en av de sintest såreste låtene som bandet etter min mening har hentet frem fra sitt skattkammer. Når man i tillegg har Schaus ord å støtte seg på … dæven.

Bandet har på sine plater ofte blitt fremstilt som garasjerockere men nå, selv om den sjangeren fremdeles er en viktig del av bandets arsenal, står de i stadig større grad frem som et band med en bredere sonisk palett enn tidligere. Låter som «Why Is The Flesh So Strong» og «It Still Hurts» føles bygd frem av de samme grunnpillarene som bl.a. gjorde Suede til et episk popband på nittitallet. Flere av låtene har en mollstemt melankoli rennende gjennom seg; hør bare på gitarsoloen til Martinsen på ett spor som «The Rain Held A Thousand Needles». Det musikalske lydbildet på et spor som «Why Is The Flesh So Strong» er for meg et av bevisene på at The Dogs er et band som fremdeles ikke har funnet seg til rette i sin dress; dette er låter som føles mer ambisiøse enn flere av deres tidligere spor. Disse låtene er som dønninger som slår over lytteren gang etter gang etter gang. På samme måte som Nick Cave & The Bad Seeds‘ «Lay Me Low» aldri slutter å vokse er dette spor som gjennom de minuttene de varer aldri slutter å flekse muskler; det er hele tiden noe som blir lagt til. Det spiller ingen rolle om det er den nesten drømmende gitaren til Martinsen, det bankende trøkket fra batteriene til Henrik Gustavsen og Kenneth Simonsen, tangentene til Christian Spro eller de sterke koringene (hør bare på de fjerne, livssterke ropene bak Schau på «It Still Hurts» som minner meg like gjerne om Håkan Hellström som Neutral Milk Hotel).

[en assosiasjon til Nick Cave kommer også når jeg hører på bandets call and response med Schau på «Stay Under Water», og som føles være den sinte versjonen av australierens «The Weeping Song»]

Hmm. Jeg har aldri vært en disippel av rocken for poesiens del; jeg har alltid følt mer for riff enn strofer og mer for trøkk enn delikatesser. Men, når låtskrivere som Stein Torleif Bjella og Kristopher Schau åpner kjeften blir jeg med ett lydhør og jeg får en liten følelse av hva det må føles å elske Dylans lyrikk. For låtskriveren Schau treffer meg midt i fjeset med nesten sakrale linjer som «Since you’ve been gone / The radio is always on / Just to kill the loneliness of an empty home / Movement is key / So the solution for me / Is to keep on inventing destinations where i can flee» fra før nevnte «Why Is The Flesh So Strong», men de kan like gjerne være nesten skrelt ned til skjelettet som på «I Still Hurts», «Mum lied / Dad’s not indestructible / He died / Alone in that hospital / It just went on and on / It just went on and on / It just went on and on / And it still hurts«.

Michaela Klouda har fanget bandet i en av Oslos gater (selvsagt!), kledd i svart, søkkvåte og bevæpnet med økser. De ser ut som det farligste bandet i verden, og føles rent ustoppelige. De har på sine tre forrige skiver også blitt portrettert som en gjeng med skumle baktanker og det visuelle aspektet av bandet har nok vært en del av den pakka man får levert når man møter bandet. Men, denne gangen føles de nesten ugjenkjennelige og tatt ut av vår hverdag.

For The Dogs føles nå nesten være som et ekte sagn; de er på en reise som må føles eventyrlig for bandet som nå utvilsomt er det beste bandet som Schau har vært medlem av (og det sier ikke rent lite). Det er stadig færre band som kan matche den viljen som disse standhaftige tinnsoldatene utviser hver gang de står på en scene eller utgir et album, og det er stadig færre band som har like mange historier som man hører gang etter gang uten å bli lei. Soria Moria eller Shangri-la; det spiller ingen rolle. The Dogs er snart fremme.

Anbefalt lytting: munnspillet til Kenneth Simonsen på «The Rain Held A Thousand Needles».