Vestkysten og den ville vesten roper på oss!

Norsk rocks fremste utøvere av classic rock er tilbake med sitt nye album The Mules Of Nana; det har blitt et sterkt album breddfull av de musikalske tradisjoner som har krøpet over dammen siden countryrocken først så dagens lys på midten av sekstitallet. Orango fremstår i stadig større grad som seg selv og av et internasjonalt format.

For meg er albumets tittel en ren drøm; Nana var det mexikanske kallenavnet på krigerhøvdingen Kas-tziden fra apasjestammen Chiricahua. Bildet av denne legendariske høvdingen preger også albumets omslag og man kan lure på om bandet har lest David Roberts beskrivelser av Nana i sin bok Once They Moved Like The Wind: Cochise, Geronimo and the Apache Wars, «Nana is unique among the war chiefs. In an age where one left the fighting to the younger warriors, he had a tenacity, stamina, courage and cruelty, which characterized a true Apache warrior. Nana was half blind, crooked from arthritis and moved the foot behind, but once he sat in the saddle, he rode «like the devil». Jeg vil ikke på noen måte antyde at Orango har gått inn i en tannløs alderdom, men snarere at de fremdeles har mye å gi sine fans nesten tjue år etter at bandet først tok til vingene.

Det beviser de nesten umiddelbart med en tre-punkts rock extravaganza; «Heartland» åpner med et breialt trommegrep fra Trond Slåke før Helge Bredeli Kanck slår følge med deilige strenger og glassklar vokal som umiddelbart henter inn assosiasjoner til den amerikanske rocktradisjonen fra tidlig syttitall. Bassist Hallvard Gaardløs gjør bandet fullendt, og sammen med Slåke skaper han deilig koringsglede bak frontstemmen til Bredeli Kanck. Jeg har tidligere uttalt at bandet i stadig større grad står frem som seg selv, og denne videreforedlingen er i full gang også på dette albumet. Både åpningssporet og påfølgende «The Honeymoon Song» er Orango slik vi kjenner og elsker dem; lidenskapelig classic rock med fokus på gitarer, nydelige harmonier og fett driv. Tredjesporet er dog et brudd som jeg føler ser mer mot vårt broderfolk i øst enn mot det ville vesten; «Heirs» føles som en verdig arvtaker etter Graveyards bortfall for en tid tilbake. Låta har i seg det samme seige drivet som preget det svenske bandets diskografi og det skal bli spennende å høre hvordan dette kan prege Orango i årene som kommer. Men, selv om låta kanskje føles mer tilbakelent enn de første sporene på plate, så vises det også muskler her; hør bare på gitarspillet til Bredeli Kanck som tar til luften 3:30 ut i sporet.

Dette mer tilbakelente, men ildfulle, Orango hører man også på «Tides Are Breaking» som begynner med et røft riff og bandets koringer, men som halvveis ut i låta vender sitt mjuke kinn til. Med ett føler jeg bandet snuser på et lydlandskap som låter som en miks av jazz og lys rock som bl.a. spilles av Needlepoint her hjemme. Likevel låter det trygt Orango av låta – det er befriende å høre at trioen har et eget sound som nå føles som deres egen dress uten at den kjennes hemmende eller stereotyp. På «Give Me A Hundred» videreføres de lyse taktene fra det forrige sporet, men det filtreres gjennom bandets lidenskap for country.

The Mules Of Nana er et album som fortsetter bandets misjonering; å spre glad rock til mannen i gata. Med låter som «Train Keeps Rolling On» og «Head On Down» er det ingen tvil om at Orango er på stø kurs – dette er musikk som fungerer like bra foran scenekanten som foran stereoanlegget. Deres uanstrengte rock’n’roll får meg til å hente frem luftgitaren og tråkke i gang rockfoten og det at de mikser popmusikkens teft for refreng med rockens forkjærlighet for jam sessions og instrumentlek gjør meg begeistret. Men, selv om albumet sitter som ei kule etter få gjennomlyttinger, føler jeg at «Hazy Chain Of Mountains» er noe uforløst. Jeg mener å høre anerkjennende nikk fra bandet til både Marius Müllers Funhouse og Jimi Hendrix Experience, men jeg synes de biter over litt for mye på dette sporet.

«Born To Roll» retter dog opp mye med en sjelfylt melodi som igjen fører assosiasjonene mine til Graveyard; og den fingerspitzgefühl bandet fremviser på sporet viser en trio som er sikre på seg og sitt. For etter noen minutter har de sauset disse inspirasjonene inn i sitt eget sound og Orangos lydlandskap har med ett blitt enda rikere på inntrykk. Dette besegles av albumets siste spor «Ghost Riders» som er et tydelig ektefølt kjærleiksbrev til countrysoul meislet frem av Flying Burrito Brothers og CSN&Y.

Anbefalt lytting: Det feberfengende trommedrivet til Trond Slåke på «Heartland».

NB! The Mules Of Nana er tilgjengelig i flere formater fra fredag 13.januar!