Space is the place … every time.
Black Moon Circle har vært særdeles aktive i tiden som har gått sidende utga sin selvtitulerte debutskive for tre år siden. På den tiden har de rukket å utgi hele fem skiver, og ryktene vil ha det til at de utgir sin sjette plate før sommerferien i år! Albumene deres er en miks av sterke låtkomposisjoner, som «Dragon» og «The Machine On The Hill» fra Andromeda, og svevende jam sessions som «Sea Of Vapors» fra The Studio Jams Vol I: Yellow Nebula In The Sky. Denne gangen er det deres evne til å drømme seg bort som får innta førersetet og ta oss med inn bak horisonten – The Studio Jams Vol II har blitt et pustende vesen som sklir frem gjennom bandets lydlandskap.
Jeg har en følelse av at en tidligere tittel på denne plata var Serpent da det står på begge sider av vinylplata i det jeg skal legge den ned på platespilleren, men dette er fjernet fra omslaget. Uansett – albumet består av to spor som tar hver sin side på albumet. Dets første spor, naturligvis titulert «The Head» er drevet frem av den tilbakelente basspulsen fra Øyvin Engan, mens trommeslager Per Andreas Gulbrandsen etter hvert blir med og leiker seg frem over låtas slettelandskap. På dette fundamentet reiser Scott «Dr. Space» Heller med sine synther sammen med gitarist Vemund Engan.
Det er da kanskje også her, mer enn noensinne tidligere i bandets krøniker, at de er i ferd med å tre inn i samme univers som det mest kjente bandet til Heller; Öresund Space Collective. Fokuset på reisen – og ikke målet – er glassklar og entydig. Det låter både tidløst og epoketilhørende på en og samme tid, og jeg føler at bandet har en sterk forkjærlighet til syttitallets utagerende instrumentalisme. Her er det ingen vers eller refreng i syne, men det er ei heller mangel på melodi. Bandet har funnet frem til et driv som suger tak i lytterens oppmerksomhet og sammen legger man ut på en reise i et landskap som både føles jordnært og ute i kosmos på en og samme tid.
Mange vil kanskje synes dette sporet, som ikke tar slutt før det er gått 24:02, kan føles monotont og distansert. Men, på samme måte som Om, Earthless og før nevnte Öresund Space Collective klarer de å introdusere nye detaljer og grep etter hvert som låta stiger frem. Da spiller det liten rolle om det er et mørkt bluespust eller et elektrisk driv som trekker seg over rillene – bandets groove er sterkt til stede. Sporet ender i svett kakofoni, og falmer rett inn i andresporet «The Tail».
Det avsluttende sporet på albumet begynner der det forrige sluttet; i et vilt sonisk landskap. Bandet bruker litt tid på å roe seg ned, men etter hvert har Øyvins bassganger grepet roret og de tre andre i bandet sirkler rundt han som haier rundt en skipbrudden. Heller fyrer av ett og annet synthskudd, mens Vemund og Gulbrandsen knapt nok er hørbare; nesten lik de minste dønninger på stille hav. Men, etter hvert setter også det 16:49 lange sporet kurs ut i åpent farvann. Denne gangen er de mindre blues og mer kosmos og jeg synes kanskje det er en bedre flyt i det første sporet enn i dette.
The Studio Jams Vol II har blitt et godt mellommåltid til deres neste utgivelse er oss i hende, og kjenner vi bandet rett er ikke det lenge til.
Anbefalt lytting: Øyvin Engans basslinje på «The Head».
