Grenseløst gromt

En gang iblant kommer det fantastiske skiver, det er alltid gøtt. Men blant de fantastiske er det noen som er så himmelropende fantastiske at jeg ikke klarer å la være å skrive litt. Mest for egenterapi under lytting som blir så intens at det gjør vondt i kropp og sjel.

No Offending Borders er altså i sistnevnte kategori. Debutskiva til Torgeir Waldemar var fantastisk, men denne er enda bedre. Det er alltid skummelt, og populært, å utrope skiver til årets beste allerede i januar. Men hvis denne ikke er topp 5 om ca 11 måneder er det bare å gruglede seg til 2017. Da snakker vi et legendarisk år.

Hr. Engen kaster seg fryktløst igang, coverlåt av Link Wray. Skal ikke påberope meg djupe kunnskaper om ham, men mener å huske navnet fra Pulp Fiction (googla og fant ut at det stemte). I alle fall ville jeg nok ikke ha plassert ham på ei liste over de mest sannsynlige artistene til å bli covra av Torgeir Waldemar.

Desto finere er det jo da å kunne si at det fungerer finfint. Kan ikke sammenligne med originalen, av naturlige årsaker, men den skal leites opp. Torgeir Waldemar synger den sårt og vakkert. Gåsehudstart.

Platas høydepunkt, for meg, kommer med låt nummer to. Summer in Toulouse, en av flere låter sluppet som digital single i forkant. Kan allerede innrømme at tiendeplassen på årslista mi over låter i 2016 nok var for lavt. For ei låt.

Den driver framover i et Crazy Horse-landskap, har et refreng og ei koring som gjør meg mo i knea. Bråker akkurat passe, Neil Young sjøl ville garantert nikka anerkjennende. Og med drøyt 8 minutter er den ikke ett eneste sekund for lang.

Among The Low er perkusjonstung og banjodrivi, mer hestereferanser, nå 16 Horsepower. For ei låt II.

Og det bare fortsetter, et annet krystallklart høydepunkt er Sylvia (Southern People). Enda en tur bortom Neil der, til og med med tydelige tekstreferanser. Ingen vits å late som om man ikke har hørt på musikk før, liker artister som gjør slik.

Det er ikke bare Torgeir Waldemar som fortjener ros her, han har utvilsomt med seg flinke folk i alle ledd. Spesielt nevnes bør produsent Anders Møller. Det er jo ingen overraskelse at han har godt øre for god lyd, og trenger du mot formodning et bevis til for det er dette et så godt sted å starte som noe.

Det er bare å takke og bukke for at man får lov til å være lytter. Takk til dere som kanskje har lest også, hvis det har fått en ekstra til å kjøpe skiva er det rein bonus og en glede, først og fremst ville jeg bare sjølmedisinere meg med bokstaver. Stor platekunst gjør noe med meg.

(6/6)