Countrypoesi
Alle har vi sett disse innleggene på Facebook. De innleggene der ukjente musikere legger ut at de har nettopp gitt ut plate, og for å være helt ærlig så hører jeg sjelden på disse platene, av den enkle grunn at det er utrolig mye skrot ute og går. Denne gangen så jeg en post om noe countryrock-greier. Så jeg tenkte «hvorfor ikke?»
Det angrer jeg så absolutt ikke på. Plata det er snakk om er Marit Lystad Johansens Moving On. Ballet åpner med Comfort Zone, ei uptempo-låt som sendte tankerekka til undertegnede i retning Amy MacDonald, sånn bortsett fra stemmen da. For en stemme! Denne dama kan synge, det er det liten tvil om.
Neste låt som fanger oppmerksomheten min er Gravity, en litt laidback ballade som tidvis fremkaller ståpels, både tekst og framføring vitner om noen dyrekjøpte erfaringer. Det blir god musikk av sånt. Sologitaren legger på en ekstra dimensjon, bare for å understreke liksom.
På Never Break My Heart er vi tilbake i MacDonald-land, upbeat og catchy. Tekstene på denne plata står ikke tilbake for noe, og vitner om et levd liv. Banjo som krydder blir også sjelden feil i slike sammenhenger.
Siste låt jeg skal dra fram, er Start All Over Again. Litt mer rocka, men det kler Marit godt. Som Never Break My Heart er dette upbeat og catchy. Dette er nok mer rock, enn country. Plass til en fiolin har de likevel funnet, og det funker som bare det.
Moving On er ei plate full av gode tekster, catchy riff og en rytmeseksjon som så absolutt er verdt en halvtimes tid av livet ditt.
