Setter ord på hverdagslige fenomener som ingen andre
Det er modig av en artist som ennå ikke har nådd middagshøyden, eller høydepunktet i karrieren, å skrive om et tema som er så viktig og samtidig så lite populært. Baardsen synger nemlig om ensomhet, blant gamle mennesker som bor alene, hvilket er kjempeaktuelt spesielt nå under pandemien hvor mange flere enn normalt føler seg isolert.
Teksten skildrer et fenomen som mange kjenner seg igjen i. Vi bor tettere enn aldri før, men vet ingenting om våre nærmeste naboer, noe som er forferdelig uhipt for en artist å påpeke. Det gjør at fallhøyden økes, fordi; hvem bryr seg?
Lydbildet ligner veldig på Bruce Springsteen anno 1987, hvilket har vært populært blant flere viserock-artister de siste – la oss si fem år, hvilket er kult nok, bare ikke spesielt originalt, men så er det begrenset hva man kan gjøre med en gitar, et trommesett, en el-bass og et keyboard, slik at det fremdeles kan kalles vise.
Det Baardsen har, som ikke alle har, er en signatur i stemmen som gjør at vi kjenner sangen hans igjen, når vi hører ham på radio. Han synger med innlevelse uten å gjøre seg til, og tekstene hans er deilig fri for floskler. De beskriver helt konkrete hendelser, uten å bli så poetiske at de åpner opp for mange irrelevante tolkninger.