2000 – 2024: Charlotte Villanelle velger sine favoritter
Artist og låtskriver Charlotte Villanelle avslører sine favorittplater fra et kvart musikkårhundre.
Foto: Morten Andersen
Hun har blitt kalt landets beste rockevokalist og sammenlignet med Jeff Buckley og Patti Smith.
I en årrekke var hun frontfiguren i det kritikerroste bandet Charlotte & The Co-Stars. Inntil i fjor kjente vi henne som Charlotte Jacobsen.
Nå er hun gjenfødt som Charlotte Villanelle. Debutplaten som soloartist kom i fjor høst, i sommer spilte hun på KlubbØya og nylig ga hun ut singelen Heroines.
Her er Charlottes favoritter fra 2000-årene:
2000: PJ Harvey – Stories From The City, Stories From The Sea 
Fengende, slarkete poprocklåter med den beste dama. Så henne første gang på Arvikafestivalen i 2001. I was blown away.
2001: White Stripes – White Blood Cells
Rock og country i en deilig cocktail. Husker jeg var så heldig å se de på Betong i Oslo i 2002. Det var en høydare.
2002: Johnny Cash – American IV: The Man Comes Around
Et levd liv har aldri hørtes nærmere ut på et album for meg, så mye nerve og tilstedeværelse og alle låtene ble født på ny med hans versjoner.
2003: The Knife – Deep Cuts
Suggerende, digg, sensuell elektronikapop. Tror mange barn har blitt unnfanget til denne. Men Ghost Of Our Love med Ricochets kom også dette året, og den traff meg rett i marg og bein. Vondt å velge mellom disse to.
2004: Nick Cave & the Bad Seeds – Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus
Ga meg styrke i en litt tung tid. Alltid hør på Nick Cave om du er nedfor. Så han på Kalvøya i 1997. Da var han så kanakas at han gikk av scenen før konserten var ferdig. Heldigvis fikk jeg også oppleve Cave på Øya i 2023. Det var magisk, og inspirerte meg til å lage soloalbum, faktisk
2005: Martha Wainwright – Martha Wainwright 
“Bloody Mother Fucking Asshole!” heter sangen om hennes far. Jeg kjente på den samme følelsen på den tiden. Så ja, hele albumet. Sårt, men styrkende.
2006: TV On The Radio – Return To Cookie Mountain
Heftig, hard pop med fengende låter. Prøvde egentlig å løfte frem en norsk plate, men fant dette sitatet fra NRK og er jo enig: «Det har ikke vært direkte dårlig, kanskje bare litt uinspirert. De andre store rockebandene i Norge har enten lagt opp eller ikke gitt ut noe. Vi har talenter, og hvis bare rockerne kunne tørre å ta det litt lenger ut, så kan vi få et godt rocke-år i Norge til neste år».
2007: My Midnight Creeps – Histamin
Robert var bra her, digg voodoorock. Noen år før hadde jeg en liten uoverensstemmelse med ham, men han kom bort til meg på Mono og sa unnskyld tre år senere – like før han dessverre gikk bort. Hel ved. Og så kom jo Charlotte & The Co-Stars sitt debutalbum produsert av Alex Kloster Haugen og Frode Jacobsen, så ja: Det var et veldig bra musikkår – hehe!
2008: Spiritualized – Songs In A & E
Mye bra harmonier og nydelige melodier.
2009: Them Crooked Vultures – Them Crooked Vultures
Vel, Josh Homme er med, så… et rått og deilig album. Jeg liker visst mørk, suggerende, rå rock
2010: The Black Keys – Brothers
Bluesrock på sitt beste. Ingen gubber her.
2011: Charlotte & The Co-Stars – No-tell Motel 
Åh! Undervurdert album. «Rått, Mektig og knallsterkt – Høydepunktene står i kø», som Aftenposten skrev.
2012: GOAT – World Music
Kul svensk worldmusikk.
2013: Janelle Monáe – The Electric Lady
Drivende r&b med rocka undertoner. Så henne på Øya for noen år siden. Rå dame. Og duetten Give`em What You Love med Prince er veldig bra.
2014: Jack White – Lazaretto
Blues med nerve. Vært fan siden White Stripes. Digger også Dead Weather. Og har du ikke sett dokumentaren «It Might Get Loud» fra 2008 ennå, så gjør det! Med Jack White, Jimmy Page og The Egde.
2015: Sexwitch – Sexwitch
Her måtte jeg faktisk ta flere runder, og valget falt på Sexwitch. Trolsk heksepostpunk og psykedelisk rock som dro meg inn i en transe. Denne hørte jeg mye på.
2016: Leonard Cohen – You Want It Darker
Yes, I want it darker! Et dypdykk i melankoliens vugge. Jeg har funnet stor inspirasjon i Cohen. Ble sammenlignet med ham da VG skrev om EP-en til mitt tidligere band Oyster i 2002. Det var stas.
2017: Queens Of The Stone Age – Villains
Ginger Elvis på sitt beste. Mørkt digg og med nerve. Har sett dem flere ganger, men høydepunktet var å oppleve dem i London. De var vert for en festival i Finsbury Park med gjester som Deap Vally, Iggy Pop og The Hives. Det var sååå kult.
2018: (Musikalsk pause… Hørte ikke på noe ny musikk.)
2019: Billie Eilish – When We All Fall Asleep, Where Do We Go?
Et lekent og stødig album med den digge hviskende røsten og meget catchy låter. Men jeg har falt av med årene.
2020: Lucinda Williams – Good Souls Better Angels 
Nok et digg album med stemme fra et liv levd hardt. Skranglete sterk bluesrock.
2021: Deap Vally – Marriage
Dessverre har disse kule damene gitt seg, men dette albumet er raw pussy power. Kule fengende låter.
2022: King Gizzard & The Lizard Wizard – Ice, Death, Planets, Lungs, Mushrooms and Lava
Suggerende syrerock. Digg å vaske leiligheten til .
2023: Charlotte Villanelle – High On The Night
Jah, det er det eneste jeg brydde meg om det året. Og bra plate er det! Stolt av den. Sanger om natten og å finne sin indre kriger.
2024: Står mellom Nick Cave og The Last Dinner Party. Nick Cave – Wild God, fordi det er et nydelig, mektig og sårt album med store harmonier. Svulstig som f… Last Dinner Party fordi de har utrolig fengende melodier i ABBA-land.
