Drammen.
Geek.
Hardrock. Heavy Metal. Bebop. Singer/Songwriter. Doom Metal. Støymusikk. Country. Stoner Rock. Black Metal. Frijazz.
Jeg ble født tidlig på syttitallet. Etter en kjedelig oppvekst med popmusikken alle andre hørte på, så jeg lyset en gang på slutten av 8.klasse da mattelærer Røssaak gikk tom for pensum rett etter påske og dermed ga oss oppgaver hver time ut året. Kjedelig? Nope – ikke med en langhåra lærer og mikstapes. I løpet av de neste månedene fikk jeg min lydhøre dåp og ble introdusert for bl.a. Grateful Dead, Dire Straits, Led Zeppelin, The Band, Uriah Heep, CSN&Y, Black Sabbath og mange, mange flere. Ikke minst fikk jeg ørene opp for det som fremdeles er ett av mine definitive favorittband – Deep Purple.
I årene som fulgte ble jeg en ivrig platesamler og tegneseriesamlingen min ble solgt stykkevis og delt til reguleringstannlegen som til slutt måtte si stopp siden han hadde kjøpt flere årganger av Kamp-serien, På Vingene, Fantomet og en rekke andre. I hyllene der jeg før hadde hatt tegneseriene mine sto det nå skiver av syttitallets britiske mestere samt «sideprosjekter» som Whitesnake, Dio og Ritchie Blackmore’s Rainbow. Etter hvert åpnet jeg også ørene før hva som skjedde på de britiske øyer på åttitallet og dermed ble også Iron Maiden og Judas Priest en del av platesamlingen.
Men, det kunne ikke vare og jeg ble, som mange av mine jevnaldrende, bitt av hårrocken. Vi kunne ikke fordra U2 og REM og hadde ikke lyst til å ofre gitarsoloer til fordel for den norske poesien til Raga Rockers og Jokke. Dermed ble det i stedet en mørk tid i livet hvor vi så opp til sminkefulle menn i plastbukser og med særdeles dårlig kvinnesyn. Jeg har heldigvis glemt de aller fleste skivene jeg kjøpte disse årene, men noen biter seg fast: Mötley Crüe. Cinderella. WASP. Warlock.
Det var mørke tider, men det skulle heldigvis snu seg raskt da jeg i ’91 oppdaget grønsjrocken og alt hva det måtte føre med seg: Nirvana. Pearl Jam. Alice In Chains. Screaming Trees. Soundgarden. Lykken var stor når jeg endelig fikk høre musikk som hadde syttitallets integritet og nittitallets fremadrettede fokus. Etter hvert så jeg utover Seattle og oppdaget at slik musikk fantes i mange byer: Faith No More fra San Francisco. Jane’s Addiction og Red Hot Chili Peppers fra Los Angeles. Smashing Pumpkins fra Chicago. Det var ikke til å tro.
Jeg begynte etter hvert på høgskolen og la pubertetens enfoldighet bak meg for godt. Dermed oppdaget jeg også flere typer musikk; mange gode og noen dårlige. Jeg elsker fremdeles countrylyden i livet mitt og det var på høgskolen jeg fant frem til The Jayhawks, Johnny Cash, Mark Lanegan og Uncle Tupelo. Dette var band og musikere som har ført banjo, fele og twang enda nærmere mine hjerterøtter. Jeg oppdaget også jazzen til Miles Davis, de mørke stemmene av Nick Cave og Tom Waits, Orbitals kjølige elektronikk samt My Bloody Valentines shoegaze. Dessverre førte sistnevnte meg seg at jeg hadde et lengre opphold i britpop’en til Oasis, men man lager ikke omelett uten å knuse egg.
Men, viktigst av alle album i løpet av disse årene er utvilsomt våre egne Motorpsycho. Dette er et band som har fulgt min ferd gjennom grønsj og heavy metal (Demon Box), indie (Timothy’s Monster), country (The Tussler), jazz (RoadWorks, vol. 2), hardrock (Trust Us), softrock (Phanerothyme) før de endte opp med en godtepose som inneholder alt man kan tenke seg. Et helt fantastisk orkester og uten tvil ett av verdens beste .. spør du meg.
Men etter hvert oppdaget jeg også: amerikansk lo-fi indie rock som Sonic Youth, Built To Spill og Sebadoh. Frijazz og støymusikk av folk som Jazzkammer, Territory Band og The Thing. Hip hop av bl.a. The Roots, Sole og Dälek. Det var en tid av livet hvor jeg ville ha alt inn i platesamlingen min; uavhengig om det var folkmusikk fra de amerikanske sletter fra ’32, japansk støypop eller politisk soulmusikk. Det var en fin tid, men jeg beit over for mye – altfor mye. Jeg sluttet å høre med hjertet, og begynte å lytte med hjernen i stedet. Jeg skrev for Panorama og fråtset i plater, intervjuet Willie Nelson og var tidvis på konserter seks av syv dager i uken.
Til slutt sa det stopp. Jeg hadde hørt alt, sett alt og analysert alt.
Heldigvis oppdaget jeg et band mellom de tidvis navlebeskuende sidene i magasinet Wire. Mellom en artikkel om performancemusikk i en tysk godshage og en anmeldelse av støymusikk fant jeg en historie om et amerikansk band som forente frimusikk med black metal. De het Sunn 0))) og etter å ha hørt deres album White 1 ble livet mitt snudd på hodet. Jeg hadde gått i sirkel og funnet frem til starten: heavy metal. Dog med et moderne filter og med en moden vri: Neurosis. Fantomas. Enslaved. De siste årene har denne stilretningen blitt ytterligere rendyrket med turer til festivalen Roadburn i Nederland; dette er en festival som tufter sitt lydbilde på det de kaller heavy music. Da spiller det liten rolle om det er black metal, psykedelisk rock, mørkstemte singer/songwriters eller ørkenrøde stonerrockere.
Til syvende og sist spiller vel sjangre liten rolle – det viktigste er at det rett og slett er fet musikk! Let’s rock!
Deep Purple – Made In Japan (1972)
Black Sabbath – Sabbath Bloody Sabbath (1973)
Captain Beyond – Captain Beyond (1974)
Bruce Springsteen – Born To Run (1975)
Rainbow – Rising (1976)
The Band – The Last Waltz (1977)
Van Halen – Van Halen (1978)
Thin Lizzy – Black Rose (1979)
Mötorhead – Ace Of Spades (1980)
Ozzy Osbourne – Diary Of A Madman (1981)
Iron Maiden – The Number Of The Beast (1982)
Dio – Holy Diver (1983)
Judas Priest – Defenders Of The Faith (1984)
Tom Waits – Rain Dogs (1985)
Slayer – Reign In Blood (1986)
Guns ‘n’ Roses – Appetite For Destruction (1987)
Sonic Youth – Daydream Nation (1988)
Mötley Crüe – Dr. Feelgood (1989)
Black Crowes – Shake Your Moneymaker (1990)
Pearl Jam – Ten (1991)
Kyuss – Blues For The Red Sun (1992)
Motorpsycho – Demon Box (1993)
Nick Cave & The Bad Seeds – Let Love In (1994)
Tricky – Maxinquaye (1995)
Tool – Ænima (1996)
Spiritualized – Ladies & Gentlemen, We’re Floating In Space (1997)
Massive Attack – Mezzanine (1998)
Sigur Rós – Ágætis Byrjun (1999)
Godspeed You! Black Emperor – Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven (2000)
The White Stripes – White Blood Cells (2001)
Wilco – Yankee Hotel Foxtrot (2002)
The Mars Volta – De-loused In The Comatorium (2003)
Isis – Panopticon (2004)
Opeth – Ghost Reveries (2005)
Mastodon – Blood Mountain (2006)
Neurosis – Given To Rising (2007)
Mogwai – The Hawk Is Howling (2008)
Sunn 0))) – Monoliths & Dimensions (2009)
Enslaved – Axioma Ethica Odini (2010)
Amenra – Mass IIII (2011)
Swans – The Seer (2012)
Earthless – From The Ages (2013)
Yob – Clearing The Path To Ascend (2014)
Elder – Lore (2015)
