Uh Huh Her – Kameleonen er naken
Polly Jean Harvey er en av de fremste kameleonene i rocken i dag. Riktignok er hun ikke like synlig som David Bowie, men gjennom hele sin diskografi har hun vært sint riot girl, dyprød bluesdiva, folkrocker og polert superstjerne.
Dette bidrar til å definere hennes musikk ved hvert eneste veikryss. To Bring You My Love ble et album som regnes som en av de definitive moderne bluesplater og ble utvilsomt farget av hennes visuelle fremtoning på albumet. Det samme ble den enkle og avkledde Rid Of Me bare få år tidligere. Når Uh Huh Her nå dukker det opp, er det eneste forutsigbare i Harveys uttrykk uforutsigbarheten. Det er riktig nok ingen fullstendige avvik fra det forrige albumet, men der det både låt og så polert ut, er årets versjon et betraktelig mer dempet og enkelt møte.
Dagens Harvey virker å ha betraktelig med innsikt i livets realiteter og sporene blir selvfølgelig farget av dette. Hvis man måtte trekke noen paralleller til det uttrykket hun har valgt seg denne gangen, er en annen av undergrunnens kameleoner et lett valg. Howe Gelb har både under eget navn, tilfeldige samarbeid eller som en del av bandet Giant Sand skapt seg et musikalsk univers hvor alt kan og sannsynligvis vil skje.
PJ Harvey kopierer ikke sin amerikanske venn, men snarere filtrerer den tørre luften fra Arizonas ørken gjennom sitt eget uttrykk. For det står nok klart frem for alle som virkelig låner øre til dette albumet at essensen hennes fremdeles er til stede slik den alltid har vært. På tross av at hun har jobbet med de største, har dette ikke fjernet hennes eget særpreg, slik som kunne skjedd med de fleste mindre artister.
Der hun tidligere har benyttet en rekke musikere på sine album har hun denne gangen nesten valgt å gjøre alt selv. Den eneste musikeren som holder følge med henne på albumet denne gangen er Rob Ellis på trommer/perk. Alt annet er Harvey; noe som nok også er med på å gi plata det lo-fi bildet man får i tankene når albumet glir ut av høyttalerne første gangen. Riktig nok hever bråkerocken i Who The Fuck? tempoet noe, men det er den rullende følelsen av Pocket Knife og The Slow Drug som gjør albumet så bra som det tross alt er.
Med To Bring You My Love klarte hun å fusjonere det mest primale i bluesen med seg selv og skapte en drakt det naturlig nok er nærmest umulig å tangere; noe slikt vil bare fremtiden kunne vise om hun klarer toppe. I mellomtiden kan man være mer enn fornøyd med vakre ørkenblomster som Uh Huh Her.
