Scroll To Top

Peter Gabriel – Tidløs og sterk plate om alltid aktuelle konflikter

Plater 14. november 1995
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Derfor blir det vanskelig til å referere til platen Peter Gabriel, som du sikkert forstår?

Mannens tredje offisielle soloalbum, er gjerne bedre kjent under tittelen ‘Meltface’ på grunn av coverbildet som viser en tilsynelatende smeltende Peter Gabriel. Plata har også blitt kalt ‘Peter Gabriel 3’, og om ikke det skulle være nok, så har han i tillegg gitt ut denne platen på tysk – men da med undertittelen Eine Deutsches Album.

I alle fall, Meltface (som jeg her velger å kalle den her) er Peter Gabriel’s desidert beste album til dags dato, selv om et par av oppfølgerne også er fabelaktige produksjoner. Steve Lillywhite (Simple Minds) er produsent, mens Gabriel har fått hjelp av storheter som Kate Bush, Paul Weller (The Jam), Dave Gregory (XTC), Robert Fripp og Phil Collins med flere på dette produktet.

Meltface er også Gabriels klareste bidrag til den antirasistiske bevegelse. Her får han for første gang utdype sitt standpunkt i saken og sagt hva han vil klart og tydelig – både tekst- og musikkmessig.

Det bør i sammenhengen påvises at Peter Gabriel av en eller annen grunn så til de grader virker troverdig i sin moralpreken, enn alle andre som prøver det samme. Samtidig har det blitt en meget god plate, utgitt i et år som musikalsk sett også ellers var svært så interessant.

Albumet åpner med den mystiske Intruder, som er bygget opp av den gang fremdeles interessante Phil Collins’ (og tidligere Genesis-kollega) velkjente trommebeat. Dette plasserte Gabriels særegne stil i hans nye retning som soloartist. Teksten er en sarkistisk observasjon over hvordan den hvite menneskerasen oppfatter andre raser som inntrengere når de kommer inn på våre territorier.

No Self Control bygger videre på samme oppskrift, men handler om en destruktiv persons agressive holdning til omgivelsene. Og slik høres det også ut! Start er en kort instrumental snutt, en slags mellomstasjon basert på saksofon og keyboard, mens overgangen til I Don’t Remember kommer brått på og er en mer typisk Gabriel-låt slik vi er vant til fra senere utgivelser.

Det hele roes ned samtidig som mordet på JFK gjennomføres i Lee Harvey Oswalds hode i Family Snapshot som sakte ruller forbi. Men også denne bygger seg opp til et lett gjenkjennelig gabrielsk landskap som ingen gjør ham likt. And Through The Wire er kanskje den mest fengende låten fra plata, men blir også den mest nøytrale.

En av mine favoritter er imidlertid Games Without Frontiers, hvor et rytmisk beat preger sporet som helt tydelig handler om rasefordommer blandt menneskeheten, og som Gabriel senere skulle kjempe mot i enda sterkere grad. Her dukker for øvrig vidunderlige Kate Bush opp og bidrar til å heve låtens struktut.

Not One Of Us tar selvsagt også opp raseskillet, og her får Gabriel tydelig frem hvilke holdninger som eksisterer i den vestlige verden, hvor innvandring stadig blir sett på som et større problem. Lead A Normal Life er platens vakreste, hvor Gabriel ironisk nok oppfordrer fremmedarbeidere til å oppføre seg som «vanlige» europeere.

Peter Gabriels totale høydepunkt, blir (selvsagt) en av Gabriels mest kjente låter – den utrolig flotte Biko – som er en prisverdig hyllest til Steven Biko som ble henrettet tre år før denne utgivelsen i Sør-Afrikas fordømte apartheidregime. Låten er for øvrig også brukt som tittelmelodi i filmen om Biko som kom på slutten av åttitallet. Biko har muligens også vært Peter Gabriels første steg mot hans etniske Real World-prosjekt senere i karrieren (hvor han også har tatt til seg vår egen Mari Boine).

Meltface er en viktig utgivelse i den moderne pophistorien. Selvsagt på grunn av sine viktige tekster som omhandler et ømt tema, men også grunnet sine sterke musikalske kvaliteter.

Peter Gabriel var i sin tid hjernen i bandet Genesis, på samme måte som Lennon var det i The Beatles. Det er en viktig artist vi har med å gjøre, og dette er hans beste produkt. Albumet alene er verd en fredspris!

Om skribenten

kommentarer